E-bøker til glede og litt besvær

Jeg har gitt meg e-bøkene i vold. Det er opptil flere grunner til det:

1. Jeg “investerte” i iPad2
2. Bokhylla er temmelig full og utbyggingsmulighetene for flere hyller er en smule begrenset
3. Når jeg først har en iDings som gjerne er med på reiser så virket det som en god idé å kunne laste lesestoffet inn i den. 1 dings er lettere enn 2 bøker – særlig når dingsen er med uansett.

I uka som er gått siden “padda” kom i hus så har jeg lest meg bittelitt opp på emnet, og nesten lest ferdig min første e-bok. Det tok meg imidlertid et par dager å få e-boka inn i padda, hvilket muligens sier litt om min (mangel på) intelligens. Det lå nemlig utførlig instruksjon ute på bokkildens sider om hvordan man skulle få bok over på iPad. Enda gikk jeg i baret. Litt av det var min egen feil, jeg valgte nemlig å satse på Adobe Digital Editions som “bokhylle”. Det var forsåvidt greit å registrerer bruker der og laste ned den digitale edition’en på PC’n. Men så begynte bråket. Det sto i veiledningen at iPad måtte verifiseres. Jeg fulgte instruksen nøye, koplet til iPad og forventet at det skulle poppe opp en verifiseringsmeny, eller et vindu eller…noe?

Tomt, veldig tomt.

Det var den lørdagen.

Søndag gikk jeg på igjen med friskt mot. Som vanlig er google min venn og etter en større leteaksjon på nettet fant jeg opplysningen som ikke sto i bokkildens veiledning: man måtte verifisere fra bluefire som er appen man bruker for faktisk å få lest en bok i epub format. Da gikk det greit. Jeg gikk på jakt etter den billigste boka jeg kunne finne, som en test. Flaksen var med meg og jeg kom over en helt OK krim til bare 9 kroner . Røverkjøp, i allfall når det skal testes.

Bok ble lastet ned til Digital Editions og la seg pent på plass i hylla. Så var det å få den over på bluefire. Nytt googlesøk – og, selvsagt, man kunne gå via iTunes. Kople på iPad, søke opp bluefire i iTunes, legge til “program” (som jo egentlig var boka) og voilà – bok inne. Da våget jeg meg på en litt dyrere bok også.

Billigboka er nå nesten utlest. Synes nesten iPad er vel så grei å lese på når jeg ligger makelig henslengt i sofaen, som det en vanlig papirbok er. Kanskje ikke riktig så hjemmekoselig, men definitivt praktisk. I begynnelsen var det såpass skarpt bakgrunnslys at jeg ble rent sliten i øynene, men etter litt leting i bluefiremenyen så fant jeg ut at man ikke bare kunne endre skriftstørrelse (jeg måtte ha den litt mindre), man kunne også dempe belysningen på skjermen. Bra for øynene, bra for batteriet.

Så nå funker det så fint, atte. Billigboka er snart utlest, og jeg er begynt å søke etter lånebøker fra bibliotek. (Joda, jeg skal nok lese den andre innkjøpte boka innimellom, men ser fram til “e-lån” også.)  Foreløpig er utvalget skralt, men det virker som om bibliotekene har temaet oppe på dagsordenen og forhåpentlig rulles det ut etterhvert.

Siste runde?

Høsten begynner definitivt å nærme seg og jeg mistenker at jeg har hatt årets siste runde på golfbanen. En bunke overtidstimer fra jobben ble i dag konvertert til avspasering, og for å gjøre noe konstruktivt (tilnærmelsesvis?) så satte jeg kursen mot golfbanen. Det kunne jeg trygt gjøre, jeg hadde hele banen for meg selv. Ganske deilig, egentlig, bortsett fra at jeg slo vekk sånn ca 1001 baller. Jeg som var så stolt av at jeg bare mistet 2 forrige gang. Nå gikk det i vann og  skau og ulendt terreng der jeg ikke våget prøve meg på å klyve ned. Er  man alene, så er man alene og jeg vil ikke ligge der med brukket ankel til våren kommer. (Utrivelig jul….)

3 hull bare droppet jeg for da var baller gått i hytt og pine allerede fra utslaget så det ble så mange slag at det ikke var vits i å fortsette. Det nærmeste jeg kom opptur var at nå slår jeg for det meste i den retningen jeg har tenkt meg. Det betyr i utgangspunktet mindre leting etter villfarne baller, hvis jeg nå bare kan klare å slå over vannhindrene også… Dog, jeg hadde et spektakulært ut-i-skauen slag . Sto pent inne på fairway og skulle sikte mot greenen. Vel det gjorde jeg for så vidt også, jeg til og med slo i noenlunde riktig retning, men akk – et grantre hadde sett hendelsen og kastet seg frampå med en redning som ville vært en Thorstvedt verdig… Ball traff grantre og endret retning 90 grader og havnet i en lyngbevokst steinur.

Jeg gikk ikke ned. Hoggormen er frampå nå for tida, og jeg syntes ikke to hull i leggen ville være noen grei avslutning på avspaseringsdagen.

 

Uansett, trim og frisk luft fikk jeg, og jeg kjenner høyre hofte protesterer høylydt mot “mishandlingen”. Jaja, den får bare hyle så lenge den passer kjeften i morgen når det er arbeidsdag igjen

Fem på åtte :)

Litt kryptisk tittel? Javel, det kan jeg forstå. Forklaring kommer. Siden båt fremdeles er syk i seilet sitt og det dessuten har vært ertesuppetåke i dagesvis, så ble det golfbanen på meg i dag også. En litt tøffere runde enn vanlig.

“Er det veldig fullt på 18-hullsbanen?” lurte jeg forsiktig på da jeg gikk for å betale greenfee.

Neida, det var det ikke og damen i skranken mente så absolutt jeg burde prøve meg på den. Jeg tvilte litt, men samtidig var det i grunnen det jeg hadde lyst til, så …OK. Jeg fikk utslagstid ti på ett, og kunne gå ned på driving range og slå en bøtte baller der først. Bedriftsidrettslaget sponser en del rangeballer på oss så jeg er heldig sånn. Vel, jeg kan ikke påberope meg at det ble noen drivende suksess. Faktisk lurer  jeg på om jeg for tiden har skjulte suicidale tendenser. Når jeg prøver meg med driveren så treffer jeg så elendig innimellom at ballen fyker i “båsveggen” rikosjetterer og truer med å klæbbe til meg i pannebrasken. Det kan ikke være helt bra om om man blir slått ut av sin egen ball, vel?  (OK, det er ikke bra å bli slått ut uansett, men dere ser poenget?)

Så var starttida inne. Jeg slo i vei og det første jeg gjorde var å sende ballen i vannet. Det så ut til å bli en dyr tur. Attpåtil brukte jeg så mange slag at jeg fulgte reglene og gav opp. Riktignok var det ingen å se umiddelbart bak meg, men jeg følte trang til å komme meg vekk fra hull 1 uansett. Skuldrene senkes litt mer lenger ut i banen når det blir litt mer strekk i feltet.

Men ingen pustet meg i nakken, så derfra telte jeg slag. På det eviglange hull 5 så klarte jeg meg uten å slå ball i vannet, men så rotet jeg meg vekk etterpå så det ble aaaaaltfor mange slag.

På hull 6 så det bedre ut. Det er et vanlig par 4 hull, men som den nybegynneren jeg er (handicap 54) så har jeg lov å slå tre slag ekstra på hvert hull. Jeg klarte det på 7 slag  - akkurat mitt par. Yesss!!!! Nedtur igjen på hull 7 så klart. Ingen er på topp bestandig . På hull 8 kom dagens ultimate opptur. Også det er et par 4 hull og -trøste og bære- jeg klarte det på bare 5 slag????? Husk igjen – jeg har “lov” til tre slag ekstra, altså havnet jeg to slag under det jeg kunne ha fått bruke. Me like!

Nå skulle jeg ha likt å fortelle at jeg har løst utslagsgåten en gang for alle og at jeg er blitt myyye flinkere til å treffe, men det kan jeg ikke, for det har jeg ikke. Resten av runden gikk i rykk og napp, fra “noenlunde anstendig” til “katastrofe”. Jeg tillot meg imidlertid å slå ferdig katastrofehullene, for siden jeg var alene så havnet jeg jo etterhvert i hælene på to menn som spilte sammen og jeg hadde fremdeles ingen like bak meg. Så for ikke å komme alt for nær dem så kunne jeg like gjerne slå ferdig hullene. All trening er god trening, ikke sant?  De to var forresten hyggelige og da vi omtrent møttes mellom hull 12 og 13 så spurte de om jeg ville gå resten av runden sammen med dem. Koselig, men jeg takket høflig nei. Så lite stabilt som jeg slår foreløpig så er det nok lurest å gå alene, eller sammen med noen jeg kjenner godt. Jeg vil jo helst ikke sinke og irritere andre. Men det var pent gjort å spørre meg, synes jeg.

På siste hullet kom tåka for fullt. Det er en interessant opplevelse å slå ballen ut i ertesuppe for så å navigere ut fra hørselen. Kommer det et “plopps” så er den i vann, og kommer det et “whomp” så er den på land – et sted. Men hvor? Jeg klarte faktisk å lytte meg til nedslagsstedene ganske så bra på det siste hullet. Det hjalp vel også litt på gjenfinningsevnen at jeg var blitt trøtt og sliten og jamt over slo helt elendig. Når ballen fyker 7 meter unna så er det liksom ikke rocket science å finne den igjen…

Inntil neste gang så gleder jeg meg over resultatet på hull 8, og over det faktum at jeg mistet færre baller på den store banen enn jeg normalt gjør på nihullsbanen.

Man må regne alle plusser som tenkes kan

Det drar seg til på golfbanen

Jeg er kjent for å være en smule klønete. Faktisk kan man begynne å lure på om det er bare ti tommeltotter involvert. Dermed har jeg ingen ambisjoner om å bli den nye Tutta på golfbanen heller, målet er å kunne slå såpass at jeg slipper å direkte skamme meg hvis noen skulle se meg. I dag fikk jeg syn for sagn om at det er et stykke igjen til det mået er nådd også.

Ved hull 5 møtte jeg en herre som kom travende mot utslaget på hull 3. Banens geografi er slik at utslaget for hull 3 ligger ganske nær greenen på hull 5, så mann hadde nok sett min siste utslagsmisére på hull 5. For å si det enkelt, det endte med et plask – så ny ball som traff veggen på et skjul som står der før den landet pent på et slagbart sted. Derfra klarte jeg å slå den fint og rolig….rett inn i bunkeren.

Jeppsann!

Hvor mye av krumspringene motgående mann hadde sett vites ikke, men etter kommentaren å dømme hadde han fått med seg litt mer enn bunkerslaget.

“Hei, håper du ikke må ut i skogen og lete etter alle ballene?”

*takkskarrufaenmeg ha – men sånt sier man jo ikke, så  jeg nøyde meg i grunnen med å tenke det*

I stedet tok jeg den vennlige tilnærmingen: “Neida, det er egentlig ikke noe problem for jeg slår dem i vannet lenge før de havner i skauen, så det er ikke noe stort problem…” I tillegg til å være selvironisk, så er faktisk det der for en stor del sant. Ballene jeg slår ut har en lei affinitet for vann, uansett om et er bekk, vann eller rett og slett en pytt regnvann på selve banen…

Etter de innledende utvekslinger av replikker så viste forresten mannen seg å være en riktig hyggelig kar så vi ble stående i opptil flere minutter å sludre om nybegynnergolferens gleder og frustrasjoner, før jeg satte kursen mot bunkeren for å “spa” ut min stakkars ball (det tok meg 4 slag, faktisk…  ) . Fram til da hadde det gått mildest talt elendig. Jeg driver og prøver ut noe som jeg tror er en driver, og som proen sa jeg aldri måtte prøve meg på å slå med en gang for den driveren min hadde så lite hode at jeg ville aldri treffe ballen en gang. (Straffen for å ha kjøpt utgammalt sett på ebay.)

Når noen sier “aldri” så er det god grunn til å prøve, og dessuten slår jeg som regel ikke langt nok med vanlig jern på utslag. Vel, jeg begynner faktisk så smått å få taket på den håpøse driveren min og av og til treffer jeg riktig bra. Minuset er at jeg må treffe så inni granhampen rett på ballen, ellers skjener den bare ut til venstre – hvilket den har gjort temmelig ofte til nå. Men det kommer seg. Jeg mister stadig færre baller i vannet, men kompenserer med de som nå rekker fram til skauen, så minuset er vel omtrent konstant. På plussiden så konstaterer jeg at jeg i heldige øyeblikk slår rett ut på greenen, hvilket jeg bare kunne drømme om å få til for noen uker siden, så det kommer seg sakte men sikkert.

Dagens store pluss var at jeg faktisk klarte å slå par på et av hullene. Wowww, kun tre slag? Yessss!

 

(Jepp, ikke noe vanskelig hull, men når jeg aldri har klart det før, så tillater jeg meg å juble en smule likevel.)  

Ganske så mør!

Jeg er ganske så mør. I går ble jeg med to kolleger opp på golfbanen og siden de begge har spilt i noen år, så ble det selvsagt 18-hullsbanen. Jeg var litt spent, det må jeg innrømme. Jeg har jo vært med der en gang før sammen med en av dem, men da tok vi bevisst bare 6 hull for vi kom opp litt seint. Denne gangen hadde de to andre planer om å gå hele banen.

Vel, jeg hang med – og kom dårlig ut fra første slaget. Mildt sagt. Jeg er ikke god på utslag og det er ganske tungvint faktisk. Det er flere grunner til det, naturligvis. Dels er jeg jo fullstendig nybegynner og derfor ikke særlig flink, det er naturligvis hovedgrunnen. Men i tillegg så kommer det faktum at golfkøllene mine trolig er litt i korteste laget for meg (minus med å kjøpe usett på ebay), jeg har en skade i en hånd som gjør den litt ubehagelig å bruke og det sitter vel dessuten i en liten støkk etter lumbagoen jeg “slo på meg” i vår. Vil ikke ha den igjen. Så jeg spenner meg, og dermed hopper ballen 20 meter ca. Det er litt lite….

Det hjelper heller ikke når man blir pumpet full av gode råd. Det gjøres jo i beste mening, men siden jeg har disse små begrensningene så har jeg forlengst funnet ut at jeg slår best når jeg gjør det på min måte – selvsagt noenlunde i tråd med det vi lærte på kurset, men for at ikke rygg og hånd skal gå helt bananas så må jeg gjøre noen små tilpasninger og da blir det litt tull likevel. Så når jeg får for mange gode råd så blir jeg rett og slett stressa og spenner meg og da blir det tull. (Jeg har sett at når jeg klarer å slappe av i skuldre og håndledd mens jeg slår, så går ballen mye lenger.)

Det var rett og slett ikke noe stas å slå de første hullene. Moroa ble heller ikke forsterket av at de andre to ivret for å komme rundt banen før det ble mørkt, så dermed ble det mas fordi jeg var sein. (Man blir det med 8 slag ekstra…) Dermed ble jeg enda mer irritert og ble enig med meg selv om at jeg fikk heller bare slutte å slå etter hull 6 og i fremtiden får jeg bare gå og spille for meg selv. Jeg har jo fått med meg at noe av det viktigste er å komme seg unna vei, så man ikke sinker de som kommer bak nevneverdig, men samtidig så er min filosofi at når man inviterer med seg en nybegynner så må man faktisk tåle at det går litt seint, så lenge man altså ikke sinker noen andre, og vi hadde faktisk ikke noen rett bak oss da. Men så tenkte jeg at: “Jeg skal nå i allfall henge på banen rundt selv om jeg ikke slår, så vet jeg i allfall hvordan den ser ut.”

Den innstillingen holdt ” i ett hull” så ble det annen lyd. “Dette kan du også slå på”, sa kollega 1, “det er jo bare et par 3 og det er ganske lett å slå på”. Jeg var jo egentlig enig i det. Siden mitt problem først og fremst er å slå langt nok på utslag, så kan jeg ikke sinke noen fullt så mye på korte hull. Så jeg slo. Og jeg slo godt (til meg å være). Det ble 8 slag, mens de andre 2 lå på 4-5. Det kan man akseptere, synes jeg. På de neste hullene så lå jeg konsekvent 3-4 slag over de erfarne så jeg fortsatte bare å henge med. Klarte til og med å slå meg opp en bakke som visstnok pleier være litt ugrei for nybegynnere. Det tok meg selvsagt noen slag å klare det, men jeg finner ut at når jeg er blitt litt varm i trøya så er jeg ikke så aller verst på å sikte så det er sjelden ballene går helt ut i bushen. Derimot har jeg en sterk affinitet til vannhindere…

Summa summarum, vi gikk hele banen gjennom og jeg prøvde meg på de fleste  hullene. La opp til at “bruker jeg mer enn ti slag” så bare tar jeg ballen og gir meg. Det funket fint, unntatt da jeg havnet i en bunkers. Jeg bare måtte slå opp den ballen. Det har litt med trening å gjøre også, kjenner jeg. Det er ille nok at jeg tenderer til å klæsje ballen i vann, om jeg ikke attpå til skal utvikle bunkersfobi fordi jeg ikke klarer å slå meg ut av sanda. (Jepp, jeg klarte det. Jeg kom meg ut og endte på 13 slag omsider, men da tulla jeg mye på greenen også.)

Resultat ellers: Da jeg kom hjem var jeg så støl at jeg skulle omtrent ikke ha kommet meg i dusjen. Ryggen var knekt og beina passe ømme (joggeskoene jeg brukte er tydeligvis litt korte når det er litt nedoverbakker å gå). Fryktet i grunnen litt for retur av lumbagoen. Å gå er jo fine greier for ryggen, men jeg er litt skeptisk til effekten av å løfte og bære golfbagen – det blir unektelig litt skjevbelastning.

En god natts søvn fikset imidlertid mesteparten, så i dag er jeg bare støl i hofter og lår og armer, men ikke noe mer enn helt vanlig treningsstølhet, så jeg lurer på det ikke muligens blir en tur på driving range i morgen. Jeg må få littegrann kontroll på den utslag-delen føler jeg.

Litt kompensering

For å kompensere for mange måneder uten skriving så oppdaterer jeg en ekstra gang .

Har nå vært på golfbanen og skjønner veldig hvorfor jeg gikk kurs. Siden jeg fremdeles er en kløne av dimensjoner, så valgte jeg også denne gangen den såkalte “Pay & play”, dvs. nihullsbanen. Dels fordi jeg ikke vil fomle det til for alle andre som spiller på den store banen og dels fordi det faktisk pågikk en lokal konkurranse på 18 hullsbanen da jeg kom. Ergo er det tryggere å gå på den lille.

En runde ble fullført i fin stil. Jeg så ikke en levende sjel og fullførte vel på en drøy time. Har jo litt kjørevei for å komme dit så jeg syntes nesten det var for galt å dra hjem så fort, så etter en liten forfriskningsspause i klubbhuset (Fanta + salte nøtter), så labbet jeg i vei for å ta runde to. Da hadde det kommet litt flere folk så to grupper til skulle ut på banen (2 menn + en dame med to gutter). Jeg stilte meg pent opp og ventet. Stusset litt på at dame og gutter allerede var kommet til hull 2, men OK, alle er jo flinkere enn meg så de hadde sikkert bare spilt godt. Jeg ventet til mennene var ferdig og gikk mot neste hull så startet jeg.

Det gikk rimelig greit. Jeg kom meg gjennom hull 1 og 2 uten de helt store basketakene.

På hull 3 så “kræsjet” jeg plutselig med dame og gutter? Om de måtte vente med å slå til jeg var ferdig? Ja, sa jeg, jeg ville sette pris på det, for jeg ville helst ikke ha en golfball i hodet. Men jeg foreslo de kunne gå og ta hull 2, for da jeg hadde vært på hull 2 så hadde jo jeg sett dem på hull 1. Neida, de hadde byttet om på rekkefølgen og tatt hull 2 før hull 1.

Javelja, da blir det orden i systemet.

Men de var greie de og ventet pent til jeg hadde spilt meg unna hull 3 også før de begynte, så det gikk helt greit. Bare litt leit at jeg kom til å snike i køen, men det falt meg jo ikke inn at de rokerte rekkefølgen på det viset.  (Hadde jeg ikke alt tatt første slaget i det de dukket opp, så hadde jeg nok tilbudt dem å gå foran, men siden jeg alt var begynt så virket det litt dumt også. De var jo tross alt på banen før meg.)  Jeg spilte meg jevnt og trutt fremover. Jeg skal ikke påberope meg fantastisk fremgang, men litt bedre enn på onsdag var det jo. Nå var jeg kommet slik at jeg hele tiden vandret et hull bak de to mennene som spilte. Vi holdt ca. samme tempo så det gikk greit. Av og til måtte jeg vente litt, av og til dro de fra. Det gikk som smurt, helt til siste hull.

Da var de selvsagt ferdige med runden, men i stedet for å gå pent av banen så stiller de seg opp på andre siden av banen og begynner å slå baller mot green’en på siste hullet mens jeg står på utslagsstedet til samme hullet. Jeg vil bare ha sagt det, jeg liker ikke når noen slår baller mot meg – spesielt ikke når det er to fullvoksne menn som kan tenkes å slå langt. Golfballer i full fart er for harde til at jeg vil ha en i knollen, sånn er det bare.

Jeg ble stående å vente, men ikke pokker om de ville gi seg med tullet sitt. Tror de spilte en 5-6 baller “baklengs” før de muligens skjønte at dette ikke var så lurt, så da tuslet de til hull 1 og begynte å slå der i stedet. (Helt greit for meg for det var jo ledig).

 

Takke meg til damer og unger med vett i som er greie nok til å holde rekka.

Oi, så dødt det var her da????

Åja, det var visst meg som skulle oppdatert her. Sånn var det visst.

Vel, årsaken er at det har ikke vært stort å skrive hjem om. I den grad jeg har hatt noe å skrive så har det vært i den andre bloggen, men nå ser det ut til at det går mot slutten av båtsesongen (igjen) så jeg kan jo prøve å flytte over hit. Etter å ha sittet på min brede bak i hele sommer  (det er ikke helt sant, for jeg har faktisk gått en del turer), så er det nå på tide å hoste opp litt aktivitet igjen.

Jeg er nemlig så smått begynt å rulle i gang mitt nye forehavende: golf. Tok kurset i vår, men siden ryggen havarerte så tok det litt tid før jeg kom i gang igjen, og midtsommers synes jeg ikke det er noe stas ute i det skjønne grønne. Men til tross for enkelte regnbyger og huttetu, så er vi nå inne i en årstid som er perfekt for meg og utendørsliv, så nå har jeg faktisk ved et par anledninger tørket støvet av golfbag’en og kommet meg ut.

Like før ferien prøvde jeg meg for første gang på stor bane (18 hulls) sammen med en kollega. Vi gikk ikke alle hullene siden vi  bare hadde en kveldsstund, og jeg innser jo at når jeg bruker 23 slag på et par 4 hull, så har jeg forbedringspotensiale… Men det var en flott dag, akkurat passe varmt i været og oppholds, så jeg koste meg. Lite folk var der også så det ble ikke noe stress å komme seg unna.

Onsdag var jeg avgårde igjen. Siden jeg denne gang gikk alene så valgte jeg Pay&Play banen med 9 par 3 hull. Fungerer fint som trening når man ikke er flink og ikke vil gå i veien for andre. Trasket rundt i halvannen time og  slo meg aldeles uti skauen med opptil flere baller (pokker ta). Innser jeg må handle fler når jeg drar opp igjen. Noen havnet nemlig i vannhindre og var dermed veldig hinsides redning. Det begynner å bli tynt i lageret. Kun 4 baller igjen og dem mister jeg lett…

Hva sitter jeg her for? Ja, si det. Tenkte jeg måtte vekke bloggen opp fra koma, men skal straks “sale på” og hive meg og bag i bilen. Tenker det blir pay&play i dag også siden det sikkert er en del folk på banen på en søndag. Ser på yr.no at det er ventet regnvær så får ta med regndress for sikkerhets skyld. Æsj! I går så det jo ut som det skulle bli oppholds i det minste.

Jeg har funnet nye muskler

Det interessante med å begynne med nye ting er at man finner muskler man ikke trodde man hadde. Jeg kunne vel gjerne sagt “gjenfinner”, men ærlig talt er jeg i tvil om jeg noensinne har brukt disse musklene i det hele tatt. I går var jeg på golfbanen sammen med en kollega og hennes niese. Som veldig rykende fersk spiller med bare to kurskvelder bak meg, så var det veldig greit å ha med noen som faktisk kunne dette her. Vi kjempet oss gjennom den lokale nihullsbanen.

Jeg har vært der før i forbindelse med jobb. En slik “ut i skauen og opp i trea dag” (teambuilding) et år  endte oppi der, men da spilte vi lagspill. I går ble det individuelt, selv om vi tok det som en treningsrunde. Siden vi var to helt ferske så var formålet å bli kjent med hvordan det er  å gå på en bane og få slått litt i “naturlige omgivelser”. Det viste seg å være forbausende morsomt å tasse rundt der med egne køller og faktisk føle seg bittelitt som “ekte” spiller . Værgudene var heller ikke helt snille så det var god plass på banen. Vi slapp  å gå i kø, og dermed fikk vi senket skuldrene litt og hadde det ganske morsomt med våre elleville slag. Selv den mest erfarne av oss klarte å plaske et par baller oppi en dam, og alle sammen måtte innom en sandgrop etterhvert. Jeg er ikke stolt av meg selv for å ha havnet i bunkersen (sanden), men jeg er innmari kry for at jeg klarte å slå ballen opp igjen. Selv om denne nihullsbanen visstnok er en lett bane å spille så har jeg som sagt bare to kurskvelder bak meg.

Alt som kan bygge selvtillit hjelper.

Det ser så fryktelig bedagelig ut og rusle rundt på banen, slå noen baller her og der og rusle videre, men jeg har nå konstatert at det er sant det som de sier: golf er bra trim. Kondisen må jeg vel finne på annet hold, men ellers får jeg rørt på ganske mye. Deet virker ikke sånn, men man går jo faktisk ganske langt. Neste gang skal jeg hekte på skrittelleren for moro skyld og se hvor langt det blir. I tillegg får man bevegelighetstrening på slagene. For meg som ofte sitter ved PC’n både på jobb og hjemme så er stive skuldre et tilbakevendende fenomen. Jeg mistenker at golf kan løse litt opp i de flokene på sikt. Og faktisk får man litt styrketrening i armene også. Jeg har ikke tralle til min golfbag og siden jeg har “gammeldagse” (les: utgamle) køller med stålskaft, så er det litt vekt i den bagen som jeg driver og lemper på, samt bærer rundt når jeg går. I dag kjenner jeg i beina at jeg har rørt meg. I tillegg er jeg skikkelig støl i hendene og underarmene. Helt sikkert pga. uvante bevegelser når jeg slår.

Tror dette kan bli litt moro. Virker også som om det er et godt miljø oppe på banen der. Mange som  passerte på parkeringsplassen mens jeg satt og ventet på mine medspillere smilte og nikket vennlig, til tross for at jeg er totalt ukjent der oppe. Det er et godt tegn.

Helt utslått?

Jadda, så var man i gang med det grønne kortet. Øyner jo håp om å kunne få det ettersom man nå har gått vekk fra kravet om “eksamen”. Det er en del å huske på, men foreløpig sliter jeg mest med å slå langt. På den positive siden: jeg treffer som oftest ballen… Det er da noe. 2 kurskvelder er over og jeg har så langt konstatert følgende:

• jeg har mange fler muskler i underarmene enn jeg trodde jeg hadde (Au!)
• jeg klarer faktisk å få til en nesten anstendig sving på kølla en gang i blant (opptur)
• ballen flytter seg faktisk framover, men dessverre ikke langt nok (det må da bli en gang)
• ebay køller kan være for gamle. Treneren rev seg nesten i håret ved synet av settet mitt, særlig ettersom håndtakene på køllene var i gummi som var blitt hard og glatt av elde. Det kan dog fikses ved å sette på nye for ikke så altfor dyr penge, så jeg skal få forbedret de to jeg trenger oftest til litt lange slag.
• det er muligens ikke lurt å begynne å spille golf i pollensesongen når man er allergisk for bjørkepollen.

Summasummarum, jeg er støl og rødøyd, men ved godt mot tross alt. Pollenplager gir seg, og får jeg bare til teknikken så klarer jeg vel kanskje å slå langt om noen år . Og jeg får god trim og frisk luft. Kan bli en grei avveksling fra båtliv dette, når væregudene ikke tillater meg å dra til sjøss.

Golfdilla?

Tilbake i skrivefør modus etter en vinter i stillstand. Høsten og vinteren ble tøff. Først var jeg som før nevnt inne til utredning for kreft (gikk bra, heldigvis), så oppsto det sykdom i nær familie med påfølgende dødsfall tett oppunder jul. Og som toppen av kransekaka så ble det i vår brudd med en jeg har truffet jevnlig over et par års tid. Etter en slik runde har man ikke mye guts til å skrive.

Men man kan jo ikke gi seg, så jeg prøver meg igjen. Det nyeste nye er golf…  Kanskje kan det bli noen postinger om det temaet etterhvert.  For å ha det sagt, jeg er ikke bitt av golfbasillen (enda), men det er det en del på jobben som er. Jeg har vært med og prøvd et par ganger og er vel ikke blitt helt grepet av moroa, men samtidig så ser jeg at det kanskje kan være gøy hvis man får det til. Og det virker ganske sosialt.

Nyanskaffelsen, bare sånn i tilfelle rottefelle.

Nå regner jeg jo med at en god del tid vil gå med til båtliv i sommer, men av og til er det nå slik at været ikke helt egner seg for den slags. En båt er også litt vanskelig å ta med på bilferie. Der vinner en golfbag stort. Altså har jeg planer om å melde meg på “green card” kurs når den lokale golfklubben arrangerer det. Men man må ha noe å slå med. Bedriftidrettslaget på jobb disponerer et par bag’er med køller og jeg regner med man kan leie hos golfklubben også, men jeg valgte altså å gå for egen løsning. Det gjør det litt lettere å stikke opp på “driving range” og slå noen baller på impuls. Baller får man kjøpt i automat på golfbanen,  så det er lite styr med det. Men, akk, golfkøller er dyrt. Såpass har jeg fått med meg, og jeg gidder ikke investere masse penger i noe som jeg ikke vet om fenger.

Dermed var det til å spørre seg fram igjen.

“Kan jeg bruke et sånn billigsett fra Clas Ohlsson sånn i starten, til jeg ser om det er noe for meg?”

Joda, det gikk helt fint, sa kollega konsulent. Minuset med den tanken var bare at på Clas’ nettsider så ser det ikke ut som om de har golfsett lenger enda jeg mener jeg har sett det der før. Dermed gikk jeg for ny plan: ebay. Kollega hadde nemlig sagt at brukt sett også var helt OK i startfasen. Så jeg lette til øyet ble stort og vått og fant settet avbildet til venstre. Det skal visst inneholde alt man trenger i en startfase og kostet 700 kr inkludert frakt. Det må vel være OK?

Jeg har jo ikke peiling, som sagt.

Men jeg kastet meg nå  ut i det og handlet. Tror det var et bra kjøp. Køllene lurer meg i allfall. De ser helt ekte ut . Litt oppskrapt og slitt er de jo, men jeg hadde ventet det verre. Og den medfølgende bag’en er småpyton. Skitten både her og der, og med (av alle ting) teddystoff øverst på skilleveggene og på innsiden av skulderremma. Noe så ekkelt! Hadde ikke ventet at den var plettfri, men….teddystoff på noe til utendørsbruk virker helt fjernt for meg. Remma er tatt av og ligger nå i vasken sammen med en god dash sterkt såpevann. Selve bag’en får få seg en omgang med klut og ajax på utsiden så jeg får av det verste. Greit nok at det blir skitttent utendørs, men det skal være “min skitt”. Nåja, finner jeg ut at dette er gøy så må det vel være mulig å få seg en ny bag uten å bli ruinert, men gidder ikke legge penger i det riktig enda. Det kan være premie hvis jeg klarer å få “green card”.