Det drar seg til på golfbanen

Jeg er kjent for å være en smule klønete. Faktisk kan man begynne å lure på om det er bare ti tommeltotter involvert. Dermed har jeg ingen ambisjoner om å bli den nye Tutta på golfbanen heller, målet er å kunne slå såpass at jeg slipper å direkte skamme meg hvis noen skulle se meg. I dag fikk jeg syn for sagn om at det er et stykke igjen til det mået er nådd også.

Ved hull 5 møtte jeg en herre som kom travende mot utslaget på hull 3. Banens geografi er slik at utslaget for hull 3 ligger ganske nær greenen på hull 5, så mann hadde nok sett min siste utslagsmisére på hull 5. For å si det enkelt, det endte med et plask – så ny ball som traff veggen på et skjul som står der før den landet pent på et slagbart sted. Derfra klarte jeg å slå den fint og rolig….rett inn i bunkeren.

Jeppsann!

Hvor mye av krumspringene motgående mann hadde sett vites ikke, men etter kommentaren å dømme hadde han fått med seg litt mer enn bunkerslaget.

“Hei, håper du ikke må ut i skogen og lete etter alle ballene?”

*takkskarrufaenmeg ha – men sånt sier man jo ikke, så  jeg nøyde meg i grunnen med å tenke det*

I stedet tok jeg den vennlige tilnærmingen: “Neida, det er egentlig ikke noe problem for jeg slår dem i vannet lenge før de havner i skauen, så det er ikke noe stort problem…” I tillegg til å være selvironisk, så er faktisk det der for en stor del sant. Ballene jeg slår ut har en lei affinitet for vann, uansett om et er bekk, vann eller rett og slett en pytt regnvann på selve banen…

Etter de innledende utvekslinger av replikker så viste forresten mannen seg å være en riktig hyggelig kar så vi ble stående i opptil flere minutter å sludre om nybegynnergolferens gleder og frustrasjoner, før jeg satte kursen mot bunkeren for å “spa” ut min stakkars ball (det tok meg 4 slag, faktisk…  ) . Fram til da hadde det gått mildest talt elendig. Jeg driver og prøver ut noe som jeg tror er en driver, og som proen sa jeg aldri måtte prøve meg på å slå med en gang for den driveren min hadde så lite hode at jeg ville aldri treffe ballen en gang. (Straffen for å ha kjøpt utgammalt sett på ebay.)

Når noen sier “aldri” så er det god grunn til å prøve, og dessuten slår jeg som regel ikke langt nok med vanlig jern på utslag. Vel, jeg begynner faktisk så smått å få taket på den håpøse driveren min og av og til treffer jeg riktig bra. Minuset er at jeg må treffe så inni granhampen rett på ballen, ellers skjener den bare ut til venstre – hvilket den har gjort temmelig ofte til nå. Men det kommer seg. Jeg mister stadig færre baller i vannet, men kompenserer med de som nå rekker fram til skauen, så minuset er vel omtrent konstant. På plussiden så konstaterer jeg at jeg i heldige øyeblikk slår rett ut på greenen, hvilket jeg bare kunne drømme om å få til for noen uker siden, så det kommer seg sakte men sikkert.

Dagens store pluss var at jeg faktisk klarte å slå par på et av hullene. Wowww, kun tre slag? Yessss!

 

(Jepp, ikke noe vanskelig hull, men når jeg aldri har klart det før, så tillater jeg meg å juble en smule likevel.)  

Ganske så mør!

Jeg er ganske så mør. I går ble jeg med to kolleger opp på golfbanen og siden de begge har spilt i noen år, så ble det selvsagt 18-hullsbanen. Jeg var litt spent, det må jeg innrømme. Jeg har jo vært med der en gang før sammen med en av dem, men da tok vi bevisst bare 6 hull for vi kom opp litt seint. Denne gangen hadde de to andre planer om å gå hele banen.

Vel, jeg hang med – og kom dårlig ut fra første slaget. Mildt sagt. Jeg er ikke god på utslag og det er ganske tungvint faktisk. Det er flere grunner til det, naturligvis. Dels er jeg jo fullstendig nybegynner og derfor ikke særlig flink, det er naturligvis hovedgrunnen. Men i tillegg så kommer det faktum at golfkøllene mine trolig er litt i korteste laget for meg (minus med å kjøpe usett på ebay), jeg har en skade i en hånd som gjør den litt ubehagelig å bruke og det sitter vel dessuten i en liten støkk etter lumbagoen jeg “slo på meg” i vår. Vil ikke ha den igjen. Så jeg spenner meg, og dermed hopper ballen 20 meter ca. Det er litt lite….

Det hjelper heller ikke når man blir pumpet full av gode råd. Det gjøres jo i beste mening, men siden jeg har disse små begrensningene så har jeg forlengst funnet ut at jeg slår best når jeg gjør det på min måte – selvsagt noenlunde i tråd med det vi lærte på kurset, men for at ikke rygg og hånd skal gå helt bananas så må jeg gjøre noen små tilpasninger og da blir det litt tull likevel. Så når jeg får for mange gode råd så blir jeg rett og slett stressa og spenner meg og da blir det tull. (Jeg har sett at når jeg klarer å slappe av i skuldre og håndledd mens jeg slår, så går ballen mye lenger.)

Det var rett og slett ikke noe stas å slå de første hullene. Moroa ble heller ikke forsterket av at de andre to ivret for å komme rundt banen før det ble mørkt, så dermed ble det mas fordi jeg var sein. (Man blir det med 8 slag ekstra…) Dermed ble jeg enda mer irritert og ble enig med meg selv om at jeg fikk heller bare slutte å slå etter hull 6 og i fremtiden får jeg bare gå og spille for meg selv. Jeg har jo fått med meg at noe av det viktigste er å komme seg unna vei, så man ikke sinker de som kommer bak nevneverdig, men samtidig så er min filosofi at når man inviterer med seg en nybegynner så må man faktisk tåle at det går litt seint, så lenge man altså ikke sinker noen andre, og vi hadde faktisk ikke noen rett bak oss da. Men så tenkte jeg at: “Jeg skal nå i allfall henge på banen rundt selv om jeg ikke slår, så vet jeg i allfall hvordan den ser ut.”

Den innstillingen holdt ” i ett hull” så ble det annen lyd. “Dette kan du også slå på”, sa kollega 1, “det er jo bare et par 3 og det er ganske lett å slå på”. Jeg var jo egentlig enig i det. Siden mitt problem først og fremst er å slå langt nok på utslag, så kan jeg ikke sinke noen fullt så mye på korte hull. Så jeg slo. Og jeg slo godt (til meg å være). Det ble 8 slag, mens de andre 2 lå på 4-5. Det kan man akseptere, synes jeg. På de neste hullene så lå jeg konsekvent 3-4 slag over de erfarne så jeg fortsatte bare å henge med. Klarte til og med å slå meg opp en bakke som visstnok pleier være litt ugrei for nybegynnere. Det tok meg selvsagt noen slag å klare det, men jeg finner ut at når jeg er blitt litt varm i trøya så er jeg ikke så aller verst på å sikte så det er sjelden ballene går helt ut i bushen. Derimot har jeg en sterk affinitet til vannhindere…

Summa summarum, vi gikk hele banen gjennom og jeg prøvde meg på de fleste  hullene. La opp til at “bruker jeg mer enn ti slag” så bare tar jeg ballen og gir meg. Det funket fint, unntatt da jeg havnet i en bunkers. Jeg bare måtte slå opp den ballen. Det har litt med trening å gjøre også, kjenner jeg. Det er ille nok at jeg tenderer til å klæsje ballen i vann, om jeg ikke attpå til skal utvikle bunkersfobi fordi jeg ikke klarer å slå meg ut av sanda. (Jepp, jeg klarte det. Jeg kom meg ut og endte på 13 slag omsider, men da tulla jeg mye på greenen også.)

Resultat ellers: Da jeg kom hjem var jeg så støl at jeg skulle omtrent ikke ha kommet meg i dusjen. Ryggen var knekt og beina passe ømme (joggeskoene jeg brukte er tydeligvis litt korte når det er litt nedoverbakker å gå). Fryktet i grunnen litt for retur av lumbagoen. Å gå er jo fine greier for ryggen, men jeg er litt skeptisk til effekten av å løfte og bære golfbagen – det blir unektelig litt skjevbelastning.

En god natts søvn fikset imidlertid mesteparten, så i dag er jeg bare støl i hofter og lår og armer, men ikke noe mer enn helt vanlig treningsstølhet, så jeg lurer på det ikke muligens blir en tur på driving range i morgen. Jeg må få littegrann kontroll på den utslag-delen føler jeg.

Litt kompensering

For å kompensere for mange måneder uten skriving så oppdaterer jeg en ekstra gang .

Har nå vært på golfbanen og skjønner veldig hvorfor jeg gikk kurs. Siden jeg fremdeles er en kløne av dimensjoner, så valgte jeg også denne gangen den såkalte “Pay & play”, dvs. nihullsbanen. Dels fordi jeg ikke vil fomle det til for alle andre som spiller på den store banen og dels fordi det faktisk pågikk en lokal konkurranse på 18 hullsbanen da jeg kom. Ergo er det tryggere å gå på den lille.

En runde ble fullført i fin stil. Jeg så ikke en levende sjel og fullførte vel på en drøy time. Har jo litt kjørevei for å komme dit så jeg syntes nesten det var for galt å dra hjem så fort, så etter en liten forfriskningsspause i klubbhuset (Fanta + salte nøtter), så labbet jeg i vei for å ta runde to. Da hadde det kommet litt flere folk så to grupper til skulle ut på banen (2 menn + en dame med to gutter). Jeg stilte meg pent opp og ventet. Stusset litt på at dame og gutter allerede var kommet til hull 2, men OK, alle er jo flinkere enn meg så de hadde sikkert bare spilt godt. Jeg ventet til mennene var ferdig og gikk mot neste hull så startet jeg.

Det gikk rimelig greit. Jeg kom meg gjennom hull 1 og 2 uten de helt store basketakene.

På hull 3 så “kræsjet” jeg plutselig med dame og gutter? Om de måtte vente med å slå til jeg var ferdig? Ja, sa jeg, jeg ville sette pris på det, for jeg ville helst ikke ha en golfball i hodet. Men jeg foreslo de kunne gå og ta hull 2, for da jeg hadde vært på hull 2 så hadde jo jeg sett dem på hull 1. Neida, de hadde byttet om på rekkefølgen og tatt hull 2 før hull 1.

Javelja, da blir det orden i systemet.

Men de var greie de og ventet pent til jeg hadde spilt meg unna hull 3 også før de begynte, så det gikk helt greit. Bare litt leit at jeg kom til å snike i køen, men det falt meg jo ikke inn at de rokerte rekkefølgen på det viset.  (Hadde jeg ikke alt tatt første slaget i det de dukket opp, så hadde jeg nok tilbudt dem å gå foran, men siden jeg alt var begynt så virket det litt dumt også. De var jo tross alt på banen før meg.)  Jeg spilte meg jevnt og trutt fremover. Jeg skal ikke påberope meg fantastisk fremgang, men litt bedre enn på onsdag var det jo. Nå var jeg kommet slik at jeg hele tiden vandret et hull bak de to mennene som spilte. Vi holdt ca. samme tempo så det gikk greit. Av og til måtte jeg vente litt, av og til dro de fra. Det gikk som smurt, helt til siste hull.

Da var de selvsagt ferdige med runden, men i stedet for å gå pent av banen så stiller de seg opp på andre siden av banen og begynner å slå baller mot green’en på siste hullet mens jeg står på utslagsstedet til samme hullet. Jeg vil bare ha sagt det, jeg liker ikke når noen slår baller mot meg – spesielt ikke når det er to fullvoksne menn som kan tenkes å slå langt. Golfballer i full fart er for harde til at jeg vil ha en i knollen, sånn er det bare.

Jeg ble stående å vente, men ikke pokker om de ville gi seg med tullet sitt. Tror de spilte en 5-6 baller “baklengs” før de muligens skjønte at dette ikke var så lurt, så da tuslet de til hull 1 og begynte å slå der i stedet. (Helt greit for meg for det var jo ledig).

 

Takke meg til damer og unger med vett i som er greie nok til å holde rekka.

Oi, så dødt det var her da????

Åja, det var visst meg som skulle oppdatert her. Sånn var det visst.

Vel, årsaken er at det har ikke vært stort å skrive hjem om. I den grad jeg har hatt noe å skrive så har det vært i den andre bloggen, men nå ser det ut til at det går mot slutten av båtsesongen (igjen) så jeg kan jo prøve å flytte over hit. Etter å ha sittet på min brede bak i hele sommer  (det er ikke helt sant, for jeg har faktisk gått en del turer), så er det nå på tide å hoste opp litt aktivitet igjen.

Jeg er nemlig så smått begynt å rulle i gang mitt nye forehavende: golf. Tok kurset i vår, men siden ryggen havarerte så tok det litt tid før jeg kom i gang igjen, og midtsommers synes jeg ikke det er noe stas ute i det skjønne grønne. Men til tross for enkelte regnbyger og huttetu, så er vi nå inne i en årstid som er perfekt for meg og utendørsliv, så nå har jeg faktisk ved et par anledninger tørket støvet av golfbag’en og kommet meg ut.

Like før ferien prøvde jeg meg for første gang på stor bane (18 hulls) sammen med en kollega. Vi gikk ikke alle hullene siden vi  bare hadde en kveldsstund, og jeg innser jo at når jeg bruker 23 slag på et par 4 hull, så har jeg forbedringspotensiale… Men det var en flott dag, akkurat passe varmt i været og oppholds, så jeg koste meg. Lite folk var der også så det ble ikke noe stress å komme seg unna.

Onsdag var jeg avgårde igjen. Siden jeg denne gang gikk alene så valgte jeg Pay&Play banen med 9 par 3 hull. Fungerer fint som trening når man ikke er flink og ikke vil gå i veien for andre. Trasket rundt i halvannen time og  slo meg aldeles uti skauen med opptil flere baller (pokker ta). Innser jeg må handle fler når jeg drar opp igjen. Noen havnet nemlig i vannhindre og var dermed veldig hinsides redning. Det begynner å bli tynt i lageret. Kun 4 baller igjen og dem mister jeg lett…

Hva sitter jeg her for? Ja, si det. Tenkte jeg måtte vekke bloggen opp fra koma, men skal straks “sale på” og hive meg og bag i bilen. Tenker det blir pay&play i dag også siden det sikkert er en del folk på banen på en søndag. Ser på yr.no at det er ventet regnvær så får ta med regndress for sikkerhets skyld. Æsj! I går så det jo ut som det skulle bli oppholds i det minste.