Jeg er kjent for å være en smule klønete. Faktisk kan man begynne å lure på om det er bare ti tommeltotter involvert. Dermed har jeg ingen ambisjoner om å bli den nye Tutta på golfbanen heller, målet er å kunne slå såpass at jeg slipper å direkte skamme meg hvis noen skulle se meg. I dag fikk jeg syn for sagn om at det er et stykke igjen til det mået er nådd også.

Ved hull 5 møtte jeg en herre som kom travende mot utslaget på hull 3. Banens geografi er slik at utslaget for hull 3 ligger ganske nær greenen på hull 5, så mann hadde nok sett min siste utslagsmisére på hull 5. For å si det enkelt, det endte med et plask – så ny ball som traff veggen på et skjul som står der før den landet pent på et slagbart sted. Derfra klarte jeg å slå den fint og rolig….rett inn i bunkeren.

Jeppsann!

Hvor mye av krumspringene motgående mann hadde sett vites ikke, men etter kommentaren å dømme hadde han fått med seg litt mer enn bunkerslaget.

“Hei, håper du ikke må ut i skogen og lete etter alle ballene?”

*takkskarrufaenmeg ha – men sånt sier man jo ikke, så  jeg nøyde meg i grunnen med å tenke det*

I stedet tok jeg den vennlige tilnærmingen: “Neida, det er egentlig ikke noe problem for jeg slår dem i vannet lenge før de havner i skauen, så det er ikke noe stort problem…” I tillegg til å være selvironisk, så er faktisk det der for en stor del sant. Ballene jeg slår ut har en lei affinitet for vann, uansett om et er bekk, vann eller rett og slett en pytt regnvann på selve banen…

Etter de innledende utvekslinger av replikker så viste forresten mannen seg å være en riktig hyggelig kar så vi ble stående i opptil flere minutter å sludre om nybegynnergolferens gleder og frustrasjoner, før jeg satte kursen mot bunkeren for å “spa” ut min stakkars ball (det tok meg 4 slag, faktisk… :(  ) . Fram til da hadde det gått mildest talt elendig. Jeg driver og prøver ut noe som jeg tror er en driver, og som proen sa jeg aldri måtte prøve meg på å slå med en gang for den driveren min hadde så lite hode at jeg ville aldri treffe ballen en gang. (Straffen for å ha kjøpt utgammalt sett på ebay.)

Når noen sier “aldri” så er det god grunn til å prøve, og dessuten slår jeg som regel ikke langt nok med vanlig jern på utslag. Vel, jeg begynner faktisk så smått å få taket på den håpøse driveren min og av og til treffer jeg riktig bra. Minuset er at jeg må treffe så inni granhampen rett på ballen, ellers skjener den bare ut til venstre – hvilket den har gjort temmelig ofte til nå. Men det kommer seg. Jeg mister stadig færre baller i vannet, men kompenserer med de som nå rekker fram til skauen, så minuset er vel omtrent konstant. På plussiden så konstaterer jeg at jeg i heldige øyeblikk slår rett ut på greenen, hvilket jeg bare kunne drømme om å få til for noen uker siden, så det kommer seg sakte men sikkert.

Dagens store pluss var at jeg faktisk klarte å slå par på et av hullene. Wowww, kun tre slag? Yessss!

 

(Jepp, ikke noe vanskelig hull, men når jeg aldri har klart det før, så tillater jeg meg å juble en smule likevel.)   :)