Siste runde?

Høsten begynner definitivt å nærme seg og jeg mistenker at jeg har hatt årets siste runde på golfbanen. En bunke overtidstimer fra jobben ble i dag konvertert til avspasering, og for å gjøre noe konstruktivt (tilnærmelsesvis?) så satte jeg kursen mot golfbanen. Det kunne jeg trygt gjøre, jeg hadde hele banen for meg selv. Ganske deilig, egentlig, bortsett fra at jeg slo vekk sånn ca 1001 baller. Jeg som var så stolt av at jeg bare mistet 2 forrige gang. Nå gikk det i vann og  skau og ulendt terreng der jeg ikke våget prøve meg på å klyve ned. Er  man alene, så er man alene og jeg vil ikke ligge der med brukket ankel til våren kommer. (Utrivelig jul….)

3 hull bare droppet jeg for da var baller gått i hytt og pine allerede fra utslaget så det ble så mange slag at det ikke var vits i å fortsette. Det nærmeste jeg kom opptur var at nå slår jeg for det meste i den retningen jeg har tenkt meg. Det betyr i utgangspunktet mindre leting etter villfarne baller, hvis jeg nå bare kan klare å slå over vannhindrene også… Dog, jeg hadde et spektakulært ut-i-skauen slag . Sto pent inne på fairway og skulle sikte mot greenen. Vel det gjorde jeg for så vidt også, jeg til og med slo i noenlunde riktig retning, men akk – et grantre hadde sett hendelsen og kastet seg frampå med en redning som ville vært en Thorstvedt verdig… Ball traff grantre og endret retning 90 grader og havnet i en lyngbevokst steinur.

Jeg gikk ikke ned. Hoggormen er frampå nå for tida, og jeg syntes ikke to hull i leggen ville være noen grei avslutning på avspaseringsdagen.

 

Uansett, trim og frisk luft fikk jeg, og jeg kjenner høyre hofte protesterer høylydt mot “mishandlingen”. Jaja, den får bare hyle så lenge den passer kjeften i morgen når det er arbeidsdag igjen

Fem på åtte :)

Litt kryptisk tittel? Javel, det kan jeg forstå. Forklaring kommer. Siden båt fremdeles er syk i seilet sitt og det dessuten har vært ertesuppetåke i dagesvis, så ble det golfbanen på meg i dag også. En litt tøffere runde enn vanlig.

“Er det veldig fullt på 18-hullsbanen?” lurte jeg forsiktig på da jeg gikk for å betale greenfee.

Neida, det var det ikke og damen i skranken mente så absolutt jeg burde prøve meg på den. Jeg tvilte litt, men samtidig var det i grunnen det jeg hadde lyst til, så …OK. Jeg fikk utslagstid ti på ett, og kunne gå ned på driving range og slå en bøtte baller der først. Bedriftsidrettslaget sponser en del rangeballer på oss så jeg er heldig sånn. Vel, jeg kan ikke påberope meg at det ble noen drivende suksess. Faktisk lurer  jeg på om jeg for tiden har skjulte suicidale tendenser. Når jeg prøver meg med driveren så treffer jeg så elendig innimellom at ballen fyker i “båsveggen” rikosjetterer og truer med å klæbbe til meg i pannebrasken. Det kan ikke være helt bra om om man blir slått ut av sin egen ball, vel?  (OK, det er ikke bra å bli slått ut uansett, men dere ser poenget?)

Så var starttida inne. Jeg slo i vei og det første jeg gjorde var å sende ballen i vannet. Det så ut til å bli en dyr tur. Attpåtil brukte jeg så mange slag at jeg fulgte reglene og gav opp. Riktignok var det ingen å se umiddelbart bak meg, men jeg følte trang til å komme meg vekk fra hull 1 uansett. Skuldrene senkes litt mer lenger ut i banen når det blir litt mer strekk i feltet.

Men ingen pustet meg i nakken, så derfra telte jeg slag. På det eviglange hull 5 så klarte jeg meg uten å slå ball i vannet, men så rotet jeg meg vekk etterpå så det ble aaaaaltfor mange slag.

På hull 6 så det bedre ut. Det er et vanlig par 4 hull, men som den nybegynneren jeg er (handicap 54) så har jeg lov å slå tre slag ekstra på hvert hull. Jeg klarte det på 7 slag  - akkurat mitt par. Yesss!!!! Nedtur igjen på hull 7 så klart. Ingen er på topp bestandig . På hull 8 kom dagens ultimate opptur. Også det er et par 4 hull og -trøste og bære- jeg klarte det på bare 5 slag????? Husk igjen – jeg har “lov” til tre slag ekstra, altså havnet jeg to slag under det jeg kunne ha fått bruke. Me like!

Nå skulle jeg ha likt å fortelle at jeg har løst utslagsgåten en gang for alle og at jeg er blitt myyye flinkere til å treffe, men det kan jeg ikke, for det har jeg ikke. Resten av runden gikk i rykk og napp, fra “noenlunde anstendig” til “katastrofe”. Jeg tillot meg imidlertid å slå ferdig katastrofehullene, for siden jeg var alene så havnet jeg jo etterhvert i hælene på to menn som spilte sammen og jeg hadde fremdeles ingen like bak meg. Så for ikke å komme alt for nær dem så kunne jeg like gjerne slå ferdig hullene. All trening er god trening, ikke sant?  De to var forresten hyggelige og da vi omtrent møttes mellom hull 12 og 13 så spurte de om jeg ville gå resten av runden sammen med dem. Koselig, men jeg takket høflig nei. Så lite stabilt som jeg slår foreløpig så er det nok lurest å gå alene, eller sammen med noen jeg kjenner godt. Jeg vil jo helst ikke sinke og irritere andre. Men det var pent gjort å spørre meg, synes jeg.

På siste hullet kom tåka for fullt. Det er en interessant opplevelse å slå ballen ut i ertesuppe for så å navigere ut fra hørselen. Kommer det et “plopps” så er den i vann, og kommer det et “whomp” så er den på land – et sted. Men hvor? Jeg klarte faktisk å lytte meg til nedslagsstedene ganske så bra på det siste hullet. Det hjalp vel også litt på gjenfinningsevnen at jeg var blitt trøtt og sliten og jamt over slo helt elendig. Når ballen fyker 7 meter unna så er det liksom ikke rocket science å finne den igjen…

Inntil neste gang så gleder jeg meg over resultatet på hull 8, og over det faktum at jeg mistet færre baller på den store banen enn jeg normalt gjør på nihullsbanen.

Man må regne alle plusser som tenkes kan