Litt kryptisk tittel? Javel, det kan jeg forstå. Forklaring kommer. Siden båt fremdeles er syk i seilet sitt og det dessuten har vært ertesuppetåke i dagesvis, så ble det golfbanen på meg i dag også. En litt tøffere runde enn vanlig.

“Er det veldig fullt på 18-hullsbanen?” lurte jeg forsiktig på da jeg gikk for å betale greenfee.

Neida, det var det ikke og damen i skranken mente så absolutt jeg burde prøve meg på den. Jeg tvilte litt, men samtidig var det i grunnen det jeg hadde lyst til, så …OK. Jeg fikk utslagstid ti på ett, og kunne gå ned på driving range og slå en bøtte baller der først. Bedriftsidrettslaget sponser en del rangeballer på oss så jeg er heldig sånn. Vel, jeg kan ikke påberope meg at det ble noen drivende suksess. Faktisk lurer  jeg på om jeg for tiden har skjulte suicidale tendenser. Når jeg prøver meg med driveren så treffer jeg så elendig innimellom at ballen fyker i “båsveggen” rikosjetterer og truer med å klæbbe til meg i pannebrasken. Det kan ikke være helt bra om om man blir slått ut av sin egen ball, vel?  (OK, det er ikke bra å bli slått ut uansett, men dere ser poenget?)

Så var starttida inne. Jeg slo i vei og det første jeg gjorde var å sende ballen i vannet. Det så ut til å bli en dyr tur. Attpåtil brukte jeg så mange slag at jeg fulgte reglene og gav opp. Riktignok var det ingen å se umiddelbart bak meg, men jeg følte trang til å komme meg vekk fra hull 1 uansett. Skuldrene senkes litt mer lenger ut i banen når det blir litt mer strekk i feltet.

Men ingen pustet meg i nakken, så derfra telte jeg slag. På det eviglange hull 5 så klarte jeg meg uten å slå ball i vannet, men så rotet jeg meg vekk etterpå så det ble aaaaaltfor mange slag.

På hull 6 så det bedre ut. Det er et vanlig par 4 hull, men som den nybegynneren jeg er (handicap 54) så har jeg lov å slå tre slag ekstra på hvert hull. Jeg klarte det på 7 slag  - akkurat mitt par. Yesss!!!! Nedtur igjen på hull 7 så klart. Ingen er på topp bestandig ;) . På hull 8 kom dagens ultimate opptur. Også det er et par 4 hull og -trøste og bære- jeg klarte det på bare 5 slag????? Husk igjen – jeg har “lov” til tre slag ekstra, altså havnet jeg to slag under det jeg kunne ha fått bruke. Me like!

Nå skulle jeg ha likt å fortelle at jeg har løst utslagsgåten en gang for alle og at jeg er blitt myyye flinkere til å treffe, men det kan jeg ikke, for det har jeg ikke. Resten av runden gikk i rykk og napp, fra “noenlunde anstendig” til “katastrofe”. Jeg tillot meg imidlertid å slå ferdig katastrofehullene, for siden jeg var alene så havnet jeg jo etterhvert i hælene på to menn som spilte sammen og jeg hadde fremdeles ingen like bak meg. Så for ikke å komme alt for nær dem så kunne jeg like gjerne slå ferdig hullene. All trening er god trening, ikke sant?  De to var forresten hyggelige og da vi omtrent møttes mellom hull 12 og 13 så spurte de om jeg ville gå resten av runden sammen med dem. Koselig, men jeg takket høflig nei. Så lite stabilt som jeg slår foreløpig så er det nok lurest å gå alene, eller sammen med noen jeg kjenner godt. Jeg vil jo helst ikke sinke og irritere andre. Men det var pent gjort å spørre meg, synes jeg.

På siste hullet kom tåka for fullt. Det er en interessant opplevelse å slå ballen ut i ertesuppe for så å navigere ut fra hørselen. Kommer det et “plopps” så er den i vann, og kommer det et “whomp” så er den på land – et sted. Men hvor? Jeg klarte faktisk å lytte meg til nedslagsstedene ganske så bra på det siste hullet. Det hjalp vel også litt på gjenfinningsevnen at jeg var blitt trøtt og sliten og jamt over slo helt elendig. Når ballen fyker 7 meter unna så er det liksom ikke rocket science å finne den igjen…

Inntil neste gang så gleder jeg meg over resultatet på hull 8, og over det faktum at jeg mistet færre baller på den store banen enn jeg normalt gjør på nihullsbanen.

Man må regne alle plusser som tenkes kan ;)