Høsten begynner definitivt å nærme seg og jeg mistenker at jeg har hatt årets siste runde på golfbanen. En bunke overtidstimer fra jobben ble i dag konvertert til avspasering, og for å gjøre noe konstruktivt (tilnærmelsesvis?) så satte jeg kursen mot golfbanen. Det kunne jeg trygt gjøre, jeg hadde hele banen for meg selv. Ganske deilig, egentlig, bortsett fra at jeg slo vekk sånn ca 1001 baller. Jeg som var så stolt av at jeg bare mistet 2 forrige gang. Nå gikk det i vann og skau og ulendt terreng der jeg ikke våget prøve meg på å klyve ned. Er man alene, så er man alene og jeg vil ikke ligge der med brukket ankel til våren kommer. (Utrivelig jul….)
3 hull bare droppet jeg for da var baller gått i hytt og pine allerede fra utslaget så det ble så mange slag at det ikke var vits i å fortsette. Det nærmeste jeg kom opptur var at nå slår jeg for det meste i den retningen jeg har tenkt meg. Det betyr i utgangspunktet mindre leting etter villfarne baller, hvis jeg nå bare kan klare å slå over vannhindrene også… Dog, jeg hadde et spektakulært ut-i-skauen slag 
. Sto pent inne på fairway og skulle sikte mot greenen. Vel det gjorde jeg for så vidt også, jeg til og med slo i noenlunde riktig retning, men akk – et grantre hadde sett hendelsen og kastet seg frampå med en redning som ville vært en Thorstvedt verdig… Ball traff grantre og endret retning 90 grader og havnet i en lyngbevokst steinur.
Jeg gikk ikke ned. Hoggormen er frampå nå for tida, og jeg syntes ikke to hull i leggen ville være noen grei avslutning på avspaseringsdagen.
Uansett, trim og frisk luft fikk jeg, og jeg kjenner høyre hofte protesterer høylydt mot “mishandlingen”. Jaja, den får bare hyle så lenge den passer kjeften i morgen når det er arbeidsdag igjen
