Når mørke’ no har senka sæ… osv.
Ja, for det er jo ikke blitt nok vår enda til å være lyst, enda meteorologisk institutt har kommet med “vårvarsel” både her og der. Jeg er glad for det. Jeg er nemlig på utprøvingsstadiet, og der kan kveldsmørket komme godt med.
Jeg må nemlig innrømme det: jeg kjøper og leser ukeblader.
Sist uke så jeg en artikkel om en dame som hadde begynt å jogge etter passerte 60 år. Jeg er ikke passert 50 enda… Altså måtte det være håp for meg også. Det ble jo ikke bedre av at jeg en kveldsstund satt og mimret med en venninne om gamle dager da jeg faktisk kunne jogge såpass at jeg var med på Grete Waitzløpet et par ganger (jepp, jogget – gikk ikke).
Søndag kveld ble joggeskoene fisket fram. Optimistisk fisking. Jeg klarte nemlig ikke fri meg fra tanken på at da jeg var ung og sprek og 24 år så holdt jeg omtrent på å dø etter 50 meter (jeg begynte å jogge på mølle, så jeg var veldig klar over distansen). Nå er jeg ca. bortimot dobbelt så gammel og, vel… Kunne jeg klare 25 meter tro?
Mobilen, med dertil egnet app, ble stappet i lomma på overtrekksdressjakke *puh* som har ligget som skapfyll siden 2004, sko ble snørt på og jeg la av gårde etter på forhånd å ha planlagt: “Dit skal jeg, så snur jeg, og så ser jeg hvor mye jeg orker løpe.”
Første strekket ble på vel 600 meter. Så gikk jeg et par hundre meter før jeg jogget tilbake igjen. Det blir 1,2 km jogging, det. Tenk, så det så. Det første strekket var da 12 ganger lenger enn det jeg klarte som 24 åring. Tilsammen klarte jeg da rimeligvis 24 ganger så mye hvis jeg regner jogging begge veier som en økt.
Fyttikatta så sprek jeg er.
Full av selvtillit og ego skrøt jeg av meg selv til kollega (som er i god form). Hun var ikke like imponert. “1,2 km??? Det er da ikke mye….” Takk for den, liksom. For henne er det ikke mye, for meg er det masse.
Når middagen er seget nedafor adamseplet, skal jeg snøre på meg skoa og prøve igjen. Nemlig!
