Maritim virksomhet

Phu, det går i sjøliv om dagen. I det siste har jeg jo kjøpt båt (omtalt i annen blogg) og denne helga har jeg vært på tur og sett båtene fra tall ships race som lå inne i Kristiansand. Jeg bestemte meg nokså tidlig for å ta en helgetur da jeg hørte de skulle inn dit, for jeg husker stemningen fra Trondheim i -97.

Det ble ikke samme stemnning i år som den gang da, mye fordi været i går kveld ikke var mye å skryte av – for å si det mildt. Det regnet og regnet og regnet halve ettermiddagen. Det la ingen demper på vandrelysten så jeg tuslet nok rundt i en 4-5 timer til sammen – hovedsaklig nede i  havneområdet, men selvsagt litt oppi byen også. Det er ikke så ofte jeg er der så moro å gå litt rundt omkring.

Akterenden på Shtandart, russisk replika av skip fra 1703

Men båtene var altså hovedsaken og den delen skuffet i allfall ikke. Jeg blir så imponert av de flotte seilskipene og jeg fatter ikke at ungdommene ombord våger å klatre til topps i mastene, -langt mindre at de tør å bevege seg ut på rærne.

Jeg ville dødd på 3. stigetrinn. Garantert.

Jeg lider av lett gigantomani når det gjelder seilskip og dermed ble russiske Mir årets favoritt. Den var forøvrig i Trondheim også så det var moro å se den igjen. Skrogfargen da var svart og hvit, mens den nå er blitt hvit og blå. Synes egentlig de gamle fargene var finere, men…OK.

Mir. Rett foran Mir ligger Christian Radich. Kameravinkelen hjelper naturligvis godt på, men det ER faktisk en ganske bra forskjell i størrelsen på de to.

Søndagen bedret heldigvis værgudene sin innstilling så da tittet solen fram. Turen gikk da ut til det såkalte “Vestergapet” for å se skipene gå ut. Jeg fant meg en flekk på Flekkerøya (utilsiktet ordspill) der det var riktig så bra oversikt. Dessverre hadde ikke alle heist seil enda, men det var et yrende folkeliv og båtliv da skipene paraderte utover leia.

Alexander von Humboldt er litt kul med sin gjennomførte grønnfarge. Selv seilene er grønne. Lett gjenkjennelig, altså.

Ut på tur

Så er man på reise. Biltur. Som vanlig er jeg dronning av dårlig timing, men skal altså på et møte og tenkte jeg bare kunne reise videre for å besøke familien etter det. Dermed blir det lang kjøretur. Jeg liker å kjøre langt, men det mister litt av sjarmen når man har pådratt seg en aldri så liten bihulebetennelse. Vond smak i munnen og “trykk” ved et øye ++. Tenker det skal bli futt og fart når airconditionen på hotellrommet får gjort sitt. *blærgh*

Dessuten er jeg kokt. Jeg tror jeg i sin tid kjøpte en av de siste bilene som ikke har AC som standard, så jeg er kokt. 40 mil i liten bil – i sola- blir fort massemasse varmegrader. Altfor masse, faktisk. Men jeg har vært flink til å stoppe og ta lufte og drikkepauser så jeg er egentlig litt stolt av meg. Vanligvis bare kjører og kjører jeg.

Jeg er stolt av en annen ting også. Jeg er i ferd med å bli sunnere. Stoppet på en veikro for å spise middag underveis, og jeg endte med å drikke isvann, ikke brus. Helt frivillig. (At jeg måtte ha en flaske brus da jeg kom til hotellet tier vi stille om, ikke sant?) Poenget er at jeg valgte vann uten å tenke særlig over det. Flinke meg. Merker også stadig bedring av formen når jeg sykler til jobb. I fjor var jeg helt peisa etter den turen, nå er jeg nesten ikke sliten en gang.

Ikke akkurat trim denne helga nei

Det får man trygt si. Det nærmeste jeg kom var spaserturen min venninne og jeg tok i går mens mannen hennes laget middagen. Og det var ingen spesielt lang tur (men jeg var ikke skodd for noe lenger) .I dag ble det ca. 5 nye timer i bil. Det er ganske varmt i en bil som ikke har AC når sola skinner nesten hele tida. Men for all del, det var fin tur. Jeg liker langkjøring og har det i grunnen veldig greit når jeg triller avgårde alene på det viset.

Det blir visst dårlig med trim i uka som kommer også. Får se om jeg får til noe i morgen kveld. Må gå tidligere fra jobb fordi brannalarmen i huset skal sjekkes og da må hvem det nå enn er (muligens Sønnico? ) inn i leiligheta og jeg regner med de ikke er i stand til å gå gjennom låste dører…

Tirsdag blir det enda verre, da skal jeg ha takstmann i leiligheta like etter arbeidstid. Ikke fordi jeg har planer om å selge, men skal det bli båtkjøp så bør jeg visst få omgjort lånet til fleksilån. Og som om ikke det er nok – frisørtime senere  på kvelden. Noe sier meg at første trimmulighet ikke kommer før på onsdag. (Og da er det vel seiling igjen…)

Travelt!

På tur

Jeg tjuvstarter på sommeren. I morgen skal jeg å se på båt som er lagt ut for salg og for å få til det er dette blitt en helg i bilkjøringens tegn. Men det er greit det. Bilen har nettopp vært på service så jeg kan like gjerne sitte i den som i stua.Blir kanskje litt dårlig med søndagstur i morgen (til fots), men til gjengjeld fikk jeg besøkt en venninne som jeg ikke ser så veldig ofte. Koselig. Lurer forresten på om bilen overlever natta? Hotellets parkeringsplass var full så jeg måtte parkere på den kommunale P-plassen ikke så langt vekk. Det skal vel være trygt nok, men liker det ikke. Jeg er feig sånn.

Er spent på resultatet av morgendagens befaring. (Se båtblogg for nærmere funderinger…) Det er stort innkjøp og mye som skal gå i hop, så jeg er nesten litt nervøs for at båten skal se like bra ut i virkeligheten som på bilder.

Lurer på om det er godt eller dårlig tegn? Man skal jo helst ikke kjøpe det første og beste, men på den annen side er mine impulskjøp gjerne av det større slaget. F.eks. ble leiligheta jeg bor i på 8. året kjøpt mer eller mindre på impuls.

Sandblåst igjen

Fordelen med å ha stranda som sitt faste turområde er at jeg sparer penger til peeling . Det får jeg gratis i form av sandblåsing. Dagens “trimtur” (satt i hermetegn ettersom det ble en ganske kort tur på bare halvtimen) var intet unntak. Valgte den korte ruta i dag for jeg regnet med at hadde jeg gått den egentlige “trimstranda” så ville det blitt i meste laget med sand. Vinden tar bedre der ute enn på den stranda jeg valgte. Det blåste friskt så jeg er temmelig rosa i ansiktet nå, kan man si. Jeg synes imidlertid jeg flink som husker å ta på solkrem i ansiktet selv før korte turer som denne. Jeg blir ikke lett brent, men vet jo at med sol og reflekser fra sjø så kan effekten bli lovlig god.

Så er det sol så smører jeg.

Fordelen med å ta kort tur er at jeg fikk renvasket bil… Selvsagt er det ingen direkte sammenheng, men ettersom tur var så fort unnagjort så tenkte jeg at jeg fikk befri bilen fra litt pollenstøv. Dermet satte jeg kursen for “selvvasken”. Siden jeg bor i leilighet så har jeg ikke “utevann” på huset så da må jeg vekk for å vaske. I slike tilfeller er jeg veldig for manuell selvvask. Det er billigere enn maskin, sliter sannsynligvis mindre på lakken og jeg synes faktisk det er gøy å vaske bil. Det blir så synlig forandring.

Stakkars bilen skal forresten inn til helsesjekk om en uke. (Service altså.) Det blir trolig en vond affære for lommeboka. Tror ikke det er så veldig mye galt, men verkstedet sa det var på tide å bytte registerreim. Det kan det fort bli en del timer av hvis bilen er “bygd rundt reima”. Min forrige bil var det, men slapp forholdsvis lett unna ettersom jeg en av gangene jeg byttet fikk fastprisavtale. Det hadde visst blitt et rent underskuddsforetagende for det stakkars verkstedet. Så lett slipper jeg vel ikke denne gangen for nå skal den på merkeverksted.

Har så smått begynt med sommerferieplanlegging. På min ferd for å besøke familie må jeg ha overnatting og i år tenkte jeg å være fornuftig og sparsommelig og ta inn på ungdomsherberge. Synes det er helt grei måte å overnatte på så lenge man kan få enkeltrom. Lakenpose tar lite plass i bag’en og hvem trenger et hav av komfort så lenge det bare er snakk om å overnatte underveis. Men, akk, det UH’et jeg planla overnatting på var allerede “utsolgt” for enkeltrom så der ble det bom. Nå er det ikke krise for for det første finnes det flere UH’er i samme område og for det annet så fant jeg et hotell som ser greit ut og som bare er 100-lappen dyrere, så jeg får tenke littegrann på saken.

Call ghostbusters?

Jeg har vært på tur! “Himmelspretthelga” ble brukt til litt farting rundt i landet med bil. (Hadde egentlig planer om utenlandstur, men askeskyene fra Island var såpass uberegnelige i det avgjørende øyeblikk at det ble endring av planer.)

2 av 3 overnattinger var planlagt på et mindre sted i landet, i et vertshus som så veldig koselig ut på nettsiden. Koselig var det da også, men overnattingen fikk vel så mange grunner til å bli minneverdig. Mitt reisefølge og jeg sjekket inn på ettermiddagen og fikk tildelt et hyggelig rom med egen balkong til og med. Vi var veldig godt fornøyde. I 1. etg. var det kafé og ganske mange mennesker i det vi kom. Faktisk var det så vi lurte på om det kom til å gå skeis med nattesøvnen ettersom bygget ikke er av helt ny art.

Slik ble det ikke. Det roet seg utover kvelden. Vi iførte oss turantrekk og planla middag etter en liten tur i nærområdene. Da vi kom tilbake hadde det roet seg betraktelig, så vi stakk inn i kaféen for å høre om det fremdeles var middag å få. Vi hadde lagt merke til at døra til det rommet som ble kalt “restaurant” var lukket.

Joda, middag skulle vi få.

Vi gikk opp for å bytte av oss turantrekk og kom ned noen gode minutter senere. Da var vertskapet i ferd med å åpne restauranten igjen. Vi ble raskt enig med oss selv om at da fikk vi også sette oss der og ikke inne i kaféen som vi hadde trodd. Det var tross alt samme kjøkken for begge steder. Vi satte oss ved et bord og noen mennesker som var kommet inn litt tidligere satt ved et annet. Det var hele kundemassen. Middag fikk vi. Riktig god var den også selv om den ikke samsvarte helt med slik vi hadde lest beskrivelsen av stedets kjøkken.

Etter endt middag bestemte vi oss for å trekke oss tilbake. Vi hadde nemlig blitt vist en TV-stue som gjestene kunne bruke ettersom det ikke var fjernsyn på hvert rom. Vi trakk dit inn, men stoppet først i resepsjonen for å spørre om frokosttidene.

“Jo, altså, når det er så lite folk her som nå så pleier vi ikke servere frokost her, men dere skal få bonger så dere kan spise på bakeriet oppe i gata.”

Vi så  på hverandre, noe forfjamset. Litt av hyggen med å overnatte på hoteller eller desslike er jo å spise frokost i fred og ro på hotellet før man reiser videre, eller drar ut på sightseeing. Spise på det lokale bakeriet var ikke helt det vi hadde forestilt oss, men vi kom oss ikke til å si noe, for tross alt skjønte vi jo poenget. Men mistanken om lite belegg på vertshuset var vakt:

“Si meg, hvor mange overnattingsgjester er her i kveld?”

“Dere to og en til”.

Vi skjønte at det ikke kom til å bli mye rabalder i korridorene, og om det så ble så burde vi nok bli skremt… Det var nesten så vi fryktet å høre knirkende planker og raslende lenker i korridorene da nattemørket senket seg.

Det er litt spooky å ha et helt vertshus helt for seg selv. (Gjest nr. 3 verken så eller hørte vi noe til.)

Jaja, det var ikke stort vi kunne gjøre med saken så da det ikke var mer å se på TV så tørnet vi inn. Neste morgen var planen nesten klar – vi ble enig om å kansellere den andre overnattingen og heller dra videre. Det ble litt for tomt, selv om det var greit med fred og ro. Avgjørelsen ble understøttet da vi leste følgende i branninstruksen for etablissementet: “I tilfelle brann skal alle hotellets beboere samles utenfor hovedinngangen. (Greit nok.) Liste over beboere ligger i resepsjonen. Hvis det er en kompetent person til stede skal vedkommende: (og så fulgte en lang liste over generelle ting som å telle opp personer som har kommet seg ut, ringe brannvesen (110) og sjekke brannalarmskap….)”

Self service er vel og bra, men det ble litt i meste laget .

Men frokost måtte vi ha før vi dro, så vi dro til det angitte bakeriet. Der ble det først en del minutter i kø (hele bygda så ut til å være på brødhandel akkurat da vi kom) så ble det en tallerken med brød og div. pålegg til hver, samt melk/juice/kaffe/vann etter valg. Kall meg gjerne fisefin. Maten var riktig god den, men å sitte på et konditori og spise frokost med køen av handlende sneglende forbi like bak det er ikke det jeg forbinder med avslappende. Særlig ikke når det faktisk var et godt stykke vei fra vertshuset til bakeriet. Det var ikke bare å traske over gata eller over gårdsplassen.

Vi spikret planen om å dra videre.

Vel tilbake på vertshuset ble jeg utkommandert til å ringe, for det var ingen i resepsjonen som kunne sjekke oss ut av hotellet, og “stikke av fra regningen” er ikke helt vår stil. Jeg ringte nummeret som sto i brosjyren og fikk svar: “Hei, det er…. hva kan jeg hjelpe med?”

“Hei, det er Najad C. og jeg bor på vertshuset. Jeg hadde egentlig bestilt rom for to netter men nå har vi bestemt oss for å reise videre i dag allerede, men det er ingen her som vi kan betale regningen til. Kan du hjelpe oss?”

“Ringte du nr. xxxxxx”?

“Nei, jeg ringte xxxxy som brosjyren sier er det nummeret som skal ringes på dagtid…?!

“Åh, ja – det er jo hit, men du skjønner – jeg jobber i en forretning nede i sentrum og kan ikke komme her fra. Men hvis du kan vente litt så skal jeg prøve å ringe en som kan hjelpe dere. Så skal jeg ringe deg opp igjen når jeg har funnet vedkommende.”

Det var da jeg skjønte det kom til å bli en lang formiddag.

En stund senere ringte telefonen. “Nå har jeg fått tak i Anton (fiktivt navn), han skal prøve å få tak i Birgitte, så kan hun komme og hjelpe dere.”

Jeg takket pent. Litt senere ringte Anton. “Hei, jeg hører dere vil sjekke ut? Jeg har dessverre ikke noen mulighet til å komme bort akkurat nå, men jeg skal prøve å få tak i Birgitte og høre om hun kan komme. Jeg tror kanskje Christine allerede har snakket med henne.”

Jeg regnet raskt ut at Christine måtte være damen jeg først snakket med og takket (igjen).

Det gikk ganske mange minutter, så ringte Birgitte. “Hei, jeg hører dere vil sjekke ut? Dessverre bor jeg et stykke unna så om jeg skal komme så vil det ta litt tid,men jeg har ringt til Dorte som bor like ved så hun er på vei ned nå.”

Jaha!

Dorte kom og vi fikk hjelp. Da hadde det tatt omtrent timen fra vi begynte utsjekkingsprosedyren.

(For ordens skyld så er alle navn oppdiktede og jeg har med vilje ikke sagt hvor dette er. Det var et hyggelig sted som avgjort ikke fortjener navns nevnelse i denne historien. De er sikkert veldig bra på service i sesongen,  men denne helga ble det altså mye klabb og babb pga få gjester.)

………………….

Det hører med til historien at også det neste hotellet vi kom til hadde forbausende få gjester denne helga. Vi hadde forventet en del folk pga. langhelga, men åpenbart var ikke denne helga riktig helg for langfart hos folk flest.

Ferieplaner tar form

Nåja, kanskje ikke den aller sprekeste ferien, men… Saken er jo at jeg bor langt og lenger enn langt unna familien, så hver sommer “må” jeg selvsagt ta turen og hilse på dem. Svært ofte velger jeg å kjøre bil. Jeg liker langkjøring alene og selv om jeg blir stiv og støl mot slutten av en etappe så slapper jeg av i hodet. Jeg blir liksom fri alt stress og problemer når jeg setter meg i bilen og kjører.

Så jeg liker turene.

Men selvsagt, når jeg har tatt turen mange nok ganger – og i løpet av drøye 10 år så har det blitt litt farting, så blir deler av strekningen kjedelig. Har sett den før, faktisk. Men forleden fant jeg en genial løsning, tror jeg. I sommer skal jeg ta hurtigruta en del av veien. Nå bor ikke egentlig familien langs “riksvei 1″, men jeg trenger ikke kjøre så fryktelig mange mil før jeg kommer til et sted der hurtigruta anløper så det lar seg gjøre. Likeledes må jeg regne med noe kjøring når jeg nærmer meg de hjemlige trakter, men det blir nå i allfall en “litt ny” rute i forhold til den vanlige kjøreturen.

Blir morsomt dette – håper jeg. Må bare krysse fingrene for noenlunde pent vær, men siden jeg skal reise omtrent midt på sommeren så har jeg noenlunde gode odds.

Tanken om å gjøre det på denne måten slo meg da jeg så at hurtigruta kjører sommerkampanje, med reduserte priser hvis man bestiller før utgangen av mai. Da var det jo bare å hive seg rundt, for det er jo ikke alle skipene som kan ta med bil. Heldigvis fant jeg et anløp av en som kan det ca. på den tiden jeg måtte reise, så jeg tar bilen med i bagasjen for å si det slik. Selv om jeg må kjøre litt på kryss og tvers for å komme til anløpsstedene i hver ende, så sparer jeg nok noe bensin og en hotellovernatting, så differansen blir ikke så gal. Og jeg får opplevelsen med på kjøpet.

Pulsen virker

For et års tid siden investerte jeg i pulsklokke. En venninne uttalte seg entusiastisk, og med min “dingsemani” så var det grunn nok til å prøve. Særlig ettersom jeg på det tidspunkt hadde intensjoner om å spasere til jobb noen dager i uka. Klokke ble innkjøpt, -og “parkert”. Årsaken var riktignok ikke bare latskap. En mindre sykehusinnleggelse midt på sommeren bidro til at fysisk aktivitet ble enda mindre fristende enn vanlig og klokke havnet i opplag…

I vårens store ryddeaksjon dukket den opp igjen.

I dag fikk den den store ære av å bli med på søndagstur. Jeg tenkte det kunne være morsomt å se om en vanlig søndagstur har noen treningseffekt. Resultatet ble forbausende bra. Ut fra automatikken skal lett treningseffekt for en person med min alder og størrelse ligge med hjerterate mellom 105 og 122 slag i minuttet. Nå er jeg ikke helt fortrolig med klokkas statistikk, men jeg lå visst i snitt på 106 beregnet over 53 minutter. Trolig har det vært enda litt lengre for jeg klarte å trykke meg vekk i menyene etter nesten halve distansen så da tror jeg jeg slettet sammendraget… . (Har ikke funnet igjen bruksanvisiningen nei…) Nå skjønner jeg ikke helt åssen den klokka regner ut det for samtidig som den hevdet at gjennomsnittspuls var 106 så påsto den også at jeg hadde befunnet meg “i sonen” i 28 minutter. Regner jo med at “sonen” er det området der man antar at en viss treningseffekt oppnås, så der motsier den seg selv – tror jeg?

(Note to self: Igangsette leteaksjon etter manual så jeg skjønner hva menyene prøver å fortelle meg.)

Forøvrig kunne klokka fortelle meg at jeg hadde en puls på 70 før jeg begynte å gå. Trøster meg jo med at vanlig hvilepuls da bør være noe lavere, for jeg hadde jo tross alt vært i litt aktivitet før jeg kom til startpunktet for turen. Og dessuten er jeg stressa.

Jeg følger med på askeskyenes bevegelser og funderer stadig på om det er vits i å legge ut på reise  i morgen. Er  blitt trofast leser av met.no de siste par dagene. Slik det ser ut nå på værvarselet så blir det ikke tur for da  kommer asken til å henge over minst en av flyplassene jeg må gjennom på ca. det tidspunkt jeg skal være der. Sånt blir det neppe flyvning av.

Det gir meg litt hodebry det der. Hvor mye skal man “ofre” for et møte der det ikke er 110% nødvendig at man møter (jeg er nok ikke den mest sentrale personen i den forsamlingen) når det er såpass store sjanser for at både jeg selv og andre møtedeltakere blir sittende fast et eller annet sted underveis?

Jeg regner meg som rimelig pliktoppfyllende, men det forekommer meg at det der kan bli et fravær med fryktelig lite “valuta for pengene” for både jobben og meg selv.

Dyr Dame!

Hva gjør damer når de treffes? Tja, alt mulig egentlig, men når man drar på venninnebesøk utenbys så er faren stor for at man ender med litt shopping.

I grunnen har jeg nok klær…

Hvordan kan det da ha seg at reisebagen nå er oppgraderdt med 1 stk. rådyrt skjørt, som med 70% avslag ikke ble sååå dyrt likevel? Men svarte, side skjørt har man da alltid bruk for, ikke sant. Mitt ser nesten plissert ut, med tøft belte og utenpålommer – akkurat slik jeg liker det. Pent, men litt røft likevel.

Nå er det bare å finne en anledning til å gå i skjørt da. Det er ikke fullt så enkelt. Jeg er og blir buksemenneske…  *kremt*