Blink?

Endelig klaffet det. Jeg fikk somlet meg til skytebanen og noen med nøkkel til lokalet kom også. Dermed ble det ny runde med pistol. Også denne gangen klarte jeg stort sett å treffe skiva. Det betyr (enda bedre) at jeg ikke skjøt på sidemannens… Det ville vært direkte pinlig. Nå skal jeg ikke utrope meg til mesterskytter, men jeg er faktisk ganske fornøyd med at jeg traff “det svarte” opptil flere ganger. På en serie oppnådde jeg 35 av 50 mulige poeng, og det  var jeg godt fornøyd med. (Så sier vi ikke så veldig mye om den serien som endte med 7……)

Noget ustabil altså.

Men (og her skulle jeg gjerne hatt en overdommer) jeg tror jeg klarte en sentrumsblink. Jeg sier tror, for skiva var såpass frynsete at det kan også ha vært noe så enkelt som at en “lapp” var falt av. For dem som ikke er helt inne i terminologien så klistrer man lapper over hullene etter treff slik at skiva kan brukes mange ganger. Og min skive var dessverre veldig hullete i midten. Men på en av seriene var det altså et pent rundt hull midt i og jeg talte kun 5 hull (slik det burde være). Håper det virkelig var mitt treff og ikke bare kombinasjon av nedramla lapp og ønsketenking .

Uansett – jeg hadde avgjort bedre kontroll med skytinga denne gangen enn forrige gang, så det er bedring å spore, selv om jeg er altfor lite stabil. Men jeg kan jo bare bli bedre.

Hvor gikk energien?

Akkurat ja, i forrige innlegg lurte jeg på hvor lenge energien kom til å vare. I dag gikk den. Håper den ikke har forvillet seg langt av lei, men i dag var det stopp. Ble sittende 1,5 timer på jobb og hadde et par ærender etterpå også. Da var det 45 minutter igjen til skytingen startet. Trenger jeg å si at jeg ikke dro? Middag og sofa fristet mer.

Det er litt irriterende, for jeg har virkelig lyst til åbegynne, men når jeg har kravlet rundt og vasket i to dager og trolig skal bort i morgen kveld, og helst på trening på torsdag, så frister faktisk hjemmets lune rede også. Hadde jeg hatt det litt roligere så ville jeg nok dratt, men kjenner jeg er blitt for gammel til å stresse for å rekke alt når ting hauger seg på en og samme dag.

Muligens er det et sunnhetstegn at man er blitt bedre til å prioritere? Før måtte jeg jo bare rekke alt enten jeg hadde tid eller ei, og det blir stressende i lengden.

Hjemmetrim, spiker og snøvær – i en eller annen rekkefølge

I går ble trimprosjektet litt forpurret av et par skolisser… Jeg vet det høres merkelig ut, men det er faktisk sant. På vei ut døra for å gå søndagstur (nei, jeg vet det – det var mandag i går) så sa det med ett “smakk” midt mellom skul

derbladene og musklene under det ene skulderbladet gikk i full knute. Det gjorde vondt som bare pokker. Ikke desto mindre gikk det rimelig bra så lenge jeg var ute og gikk, men da jeg vel og vakkert var kommet hjem og hadde tatt en varm dusj og funnet godstolen, så gikk samtlige musker ihop om å lage en gordisk knute. Innside av rygg/skulder herved illustrert ved bildet til høyre. Bare at jeg manglet sverdet for å kutte knuten med. Dermed gjorde jeg det nest beste og halte fram spikermatta.

Jeg skulle selvsagt ønske jeg kunne si at å holde meg på (spiker)matta i 20 minutter gjorde meg pigg som en fole, men den gang ei. Så vel var det ikke. Men etter 20 minutter med plastpigger i ryggen (eller flesket om man vil?) så var jeg i allfall i stand til å snu hodet mot høyre igjen.

Stor seier!

Nå er det jo ikke første gangen musklene mine slår floke så jeg vet det bare er å vente til det går over. Det er ikke en gang særlig farlig, selv om det kan være forbasket vondt mens det står på. Likevel føltes det ikke slik at jeg hadde lyst til å bedrive direkte styrketrening i går. Kall meg gjerne latsabb, pingle og feiging, men sånn er det nå  i allfall.

Det ble hjemmetrim i stedet. Leilighet trenger rundvask og for ikke å lande i stolen og bare vegetere der så besluttet jeg å vaske ned badet. Der hadde jeg allerede orden på skapene, etter en liten aksjon for en stund siden så det var “bare” selve badet. Trodde jeg. Vel, egentlig var det jo det, men bad er ikke bare bare, i allfall ikke når det er trangt. Og når man har dusjhjørne med fliser. Jeg lærte straks to ting:

1. Det er trangt å ligge på kne i dusjen og skrubbe fuger med klorinvann.
2. Uansett hvor tynn klorinblandingen er, så lukter det ille når man ligger på kne og pga plassmangel må ha nesa omtrent oppi bøtta…

Det ble full utlufting av hus & heim etterpå.

Men badet ble rent og pent. Eneste skitne sted nå er bak vaskesøylen, men jeg har enda ikke fått opp såpass armstyrke at jeg greier å lempe tørketrommelen ned fra vaskemaskina uten hjelp, så det får bare være .

I kveld var planen skytetrening, men det er visst ikke “min” uke denne uka. Jeg fant veien ut av huset og til skytebanen, men akk – det var det ikke særlig mange andre som gjorde. (Muligens ikke så rart siden det har snødd i hele dag. Folk er vel hjemme og spar fram husene sine.) Så vidt jeg kunne begripe så kom ikke han som hadde kveldens “jobb” som skyteleder heller (muligens innesnødd??) så dermed ble det niks skyting på oss to fremmøtte.

Det blir rolig kveld hjemme i stedet. Bedre lykke neste uke!

Værgudene raser

Kun en kort oppdatering. Ingen skyting på meg i går. Værgudene herjet sånn rundt at jeg våget ikke ta ut bilen. Eller….hadde det vært litt mer om å gjøre så hadde jeg vel våget, men siden jeg vet jeg må passere en nokså værhard strekning på vei til skytebanen så droppet jeg hele greia.

Da jeg skulle hjem fra jobb var det som å kjøre i potetmel.

Potetmel er ikke bra kjøreunderlag. Sånn er det bare. Og siden jeg kan tenke meg mange måter å tilbringe tirsdagskveldene på enn å sitte i en brøytekant og se molefonken ut, så droppet jeg hele moroa. Det kommer nye tirsdager.

Senere på kvelden fikk jeg høre at det er kombinasjonen snø og veisalt som gir potetmeleffekt (Takk, Facebook…). Det forklarer saken, for her er man ganske ofte ute med “saltbøssa” og strør vinterstid.

“Treff nye venner”

I kveld  har jeg konstatert to ting:

1. Min skyting i forbindelse med teamdagen på jobb var beginners luck
2. Det er like moro å skyte blink nå som det var for nesten 20 år siden.
3. Miljøet synes å være like bra her som det jeg i sin tid forlot

Det lover godt. Hva angår punkt 1 så kan jeg til mitt forsvar si at jeg traff nå i det minste skiva de fleste gangene, og jeg fikk faktisk en tier på en av seriene. Det regner jeg selvsagt med har vært et uhell fra min side, men de andre medlemmene trøstet meg med at det var ikke så verst bare å treffe skiva første gangen.

Det husker jeg fra tidligere  også, dvs. treffe skiva var nå en ting men det tok litt tid å begynne å skyte litt godt. (Virkelig flink ble jeg jo aldri, så det vet jeg ikke hvordan føles.) Men det var moro å prøve igjen. Pistol er noe helt annet enn gevær, og mye vanskeligere for ei vingleguri som jeg. Ikke desto mindre så hadde jeg litt følelse med hvor jeg siktet og traff så jeg er ikke helt på viddene. Det som var enda kjekkere var at jeg følte meg “hjemme” nesten med en gang. Det er jo alltid litt spooky å begynne med nye ting når man ikke kjenner noen, eller i det minste vet om man kjenner noen.

Jeg hadde flaks. Det viste seg at 4 av de som troppet opp kjenner jeg faktisk fra jobben. (Visste bare at to av dem var skyttere.) Det hjalp jo veldig på “føle seg hjemme”. Dernest så merket jeg at så snart jeg kom på standplass så var rutinene og beskjedene såpass like dem som brukes ved miniatyrskyting med gevær at jeg kom kjapt inn i det og følte meg hjemme på det viset også. Samme koselige småsludringen og vennskapelig erting og rådgivning mellom seriene var det også. Akkurat slik jeg husker det.

Dette kommer jeg garantert til å fortsette med. Blir sikkert ikke noen dreven konkurranseskytter, men for å kople av, møte andre mennesker og konkurrere litt med meg selv så blir det helt utmerket. Det fine med skyting er jo at man har sånne klare resultater så man kan hele tiden prøve å bli bedre og om man ikke slår noen andre så kan man i det minste ha håp om å slå sine egne personlige rekorder. Dette blir bra!