På banen igjen, så vidt

Lenge siden siste innlegg -igjen. Det har hatt sine grunner. Jeg ble sendt til utredning for brystkreft og med ett ble verden satt litt på vent, kan man si. Det viste seg heldigvis å være falsk alarm med noe som bare liknet, men undersøkelsen viste ingen tegn til “ekte kreft” så jeg kunne senke skuldrene igjen. Det vil ta sin tid, kjenner jeg.

Dels var det faktisk litt for spennende ventetid. Det ble mye “tenkom, hvis om” som svirret rundt, dels ble jeg (atter en gang) ikke imponert over helsevesenets effektivitet. Første beskjeden jeg fikk gikk ut på at det var 5 ukers ventetid før jeg kunne komme til utredning. Når fastlegen hadde ymtet om 1 uke (=det haster) så var ikke det særlig betryggende.

Etter en del telefonmas og inntreden på “fritt sykehusvalg” banen så ble de 5 ukene krympet til 3, men lenge nok å vente for det.

Jaja, det gikk jo bra denne gangen.

Nå begynner jeg så smått å få litt guts igjen. Har hele tiden vært flink og gått mine vante søndagsturer, men begynner nå å kjenne på den dårlige samvittigheten over at jeg ikke er kommet i gang med trening igjen. Vurderer å bytte til et treningssenter som ligger nærmere for en periode. Må tenke meg om litt til, men burde i mens få sparket meg ut døra til treningssenteret der jeg faktisk er medlem. Skal ikke se bort fra at det blir en tur nå i uka som kommer. Må jo få begynt, for svingende!

Men nå skal jeg altså hive meg avgårde på dagens søndagstur. Det er 3+ ute og strålende sol, så jeg kjenner det blir å klistre på seg den tykke fleecen, og må nok ha med hansker også.

Småkryp

Blæh! Insekter.

Jeg er en av dem som sliter med fobier. Min fobi er insekter. Alt som har mer enn 4 bein gjør meg panisk i større eller mindre grad. Har de vinger i tillegg så hjelper det ikke særlig mye. Og flått. Hater de småkrypa også. Som man vel kan tenke seg er ikke august min favorittmåned. Det summer og svirrer og kryper og kravler overalt og det å dra meg med på tur er en lidelse, både for meg og for dem som er med på turen forøvrig. Panikk er ikke pent syn…

Opp gjennom årene så har jeg jo lært meg noen triks. Et av dem er å holde meg unna skog – iallfall i juni/juli/august. Et annet er å informere omgivelsene om at “Hei, jeg er fobiker så det er veldig lite lurt å ha meg med i slike omgivelser akkurat nå. Bare dra dere, det er helt greit for meg å vente.” Men av og til slår taktikken litt feil, for jeg prøver jo å strekke meg litt jeg også for ikke å bli for sær. Så jeg prøver å røre meg hvis turen går i noenlunde åpent lende og hvis jeg har en “fluktrute” klar.

I dag skar det seg. Jeg ble lokket med på tur  i noe som hørtes noenlunde greit ut. Det var vei så godt som hele turen. Jeg tok sjansen og bommet noe så grassat. Det var riktignok vei, men den var gjengrodd og gikk mellom skyggefulle trær. Gjett hvor fluer og andre insekter koser seg? Jepp. Nettopp. I den litt fuktige og skyggefulle skogen, og insekter skjærer ikke klar av veien, for de flyr nemlig. Jeg koste meg ikke. Det surret og svirret og summet og panikken kom stadig nærmere. Muggen stemning smittet over på turfølget som selvsagt ikke hadde tenkt på forholdene blant ” de skyggefulle”. Normale folk tenker jo ikke over sånt. Klarte heldigvis å  holde panikken unna, men entusiasmen for turen var heller laber. Synd egentlig, for jeg ville faktisk likt det på en litt annen årstid. Ser for meg at det ville vært innmari fint på en kald, klar høstdag eller tidlig på våren – før insektene våkner.

Pokker så upraktisk fobi, til tider.

Dagens trim

I dag  ble båtliv byttet ut med god gammeldags trim til fots. Turen gikk til Varnes fort og deretter til Varnes fyr. Jeg har vært på de kanter før, første gang var en mildest talt smånifs opplevelse, ettersom veiene utover er mildt sagt smale og ender i et villnis av dimensjoner. Siste del av kjøreveien er veldig lite kjørbar for å si det slik.

Senere har jeg parkert lenger vekk og heller brukt beina. Det er bedre for både kropp og sjel akkurat der. Det viste seg ganske fort at den ene delen av ruta som sto på kartet ikke var veldig gangbar. Det var bratt og ulendt og i tillegg lå det en del trær som hadde blåst overende akkurat over stien. Det fristet ikke.

Dermed ble det en liten snarvei, gjennom tunnelen som av en eller annen grunn er laget langt inni skauen der. Tror nok den var en del av fortet i sin tid, men i dag står den ubrukt. Man kan jo diskutere hvor lurt det er å gå gjennom en tunnel når man ikke har lykt med seg, men tunnelen er i grunnen ganske kort så hvis man går litt pent og forsiktig så begynner man å øyne lyset fra utgangen i det man mister lysskinnet fra inngangen, så med litt varsomhet går det bra. I dag hjalp det også å møte noen mer velutstyrte vandrere som var på vei i motsatt retning – med lommelykter og hodelykter.

Vel, etter fortet gikk ruta langs en skogssti ut til fyret. Der har jeg også vært før. Dengang endte det med knall og fall pga. regnvåte steiner. I dag var værgudene snillere så jeg holdt meg pent på beina hele turen. Hadde bevisst valgt å ikke ta med kaffe på turen, men angret litt ute på fyret. Der hadde det i grunnen vært greit å sette seg ned i finværet med en kopp.

Litt labert for tida

Uff, jeg som var så godt i gang med å være aktiv… Nå ser det ut som helligdagene i mai helt har knekket skjemaet mitt. Eller…jeg er i ferd med å jobbe meg inn igjen . Torsdag dro jeg på trening. Kjente det godt i skulder/brystmukulatur etterpå, for jeg fortsatte med samme mengde vekter som der jeg slapp før alle fridagene kom dumpende. Litt støl på fredag, kan man si.

I går var jeg hjemmedaffende. Dvs. jeg fikk unna litt husarbeid, men det er en enkel sak når man har robotstøvsuger og tørrmopp. Fjerner knappest noen kalorier da. Men det ble både renere og ryddigere. Pga. litt turing og litt latskap hadde leiligheta begynt å “flyte” litt igjen og det kan vi jo ikke ha noe av når jeg fikk det så bra etter vårens rundvask. Men nå er jeg i rute igjen med den delen .

Lørdagskvelden ble tilbragt med Melodi Grand Prix -titting hos en venn. Siden jeg var invitert på mat, så hadde jeg med drikke og fant det best å sykle. Strengt tatt er sykkel kjøretøy det også, men har aldri hørt om alkotest av syklister så jeg lot det stå til. Den ølen jeg drakk til maten var vel så godt som ute av systemet igjen før MGP var over så jeg var vel rimelig sykkelbar. Særlig når det ikke var andre trafikanter ute langs veien halv 1 om natta. Men jeg kan jo la den turen telle som litt trim.

Ser forøvrig at jeg kan begynne å ta sykkelen litt til nåde igjen. Den har jo stått i boden nå i pollensesongen, men ser ut som det begynner å gi seg litt. Har stoppet med allergipille nå og kjenner bare svak kløe i øynene. Det får duge!

Dagen i dag startet med strandvandring. Sanden var rimelig løs og tunggått så det ble bra med trim av en times vandring. Det ble mye luft også. Det blåste ikke så fælt her jeg bor, men var tydeligvis en annen vindretning som tok ute på stranda, for der var det friskt. Heldigvis var det motvind på “utovertur” så det var behagelig å gå tilbake til bilen. Etter endt strandtrim fikk jeg med meg en venn for å se etter den geocachen jeg var på jakt etter mandag. Med gode sko og et par ekstra øyne ble cachen funnet og registrert i “samlingen”. Som takk for hjelpa hadde jeg invitert mitt “ekstra par øyne” på en kopp kaffe på en dertil egnet kafe, men klokka gikk fortere enn strengt tatt planlagt så det ble “neitakk” til kaffe. Får heller ta det igjen en annen gang.

Nå har jeg 4 cacher registrert som funn og bare en av dem har jeg funnet “helt av meg selv alene”. Det er nesten litt juks det der. Men på den annen side er det morsomt at turkameraten er blitt litt grepet av jaktiver også. Det inspirerer jo til litt andre turer enn bare de som gås til daglig.

I morgen skal bilen på service, så da blir det ikkeno’ trim. Må levere bilen i otta for å få det til å passe med jobb og da er jeg sikkert temmelig lat i kveldinga.

Fram og tilbake er dobbelt så langt.

Takk for den frihelga…

Planene for dagen var klare. Etter en rolig frokost så skulle jeg en liten tur på jobb for å  ordne noe og deretter dra på geocachejakt. Hadde sett meg ut en som lå noen mil unna, men som gav meg et påskudd til å kjøre en vei jeg ikke har kjørt før. Jobb gikk veldig greit og jeg var snart på veien.

Midt oppe på fjellheia blir jeg oppringt fra jobb. Trøbbel! Jeg kan si en ting – smale fjellveier egner seg ikke for lengre stans, selv om jeg fant en liten utkjørsel som jeg fikk stoppet i og tatt telefonen. Min kollega fikk forklaring på at jeg var flere mil unna, og tips til hvordan han kunne ordne problemet selv. Og beskjed om å ringe opp igjen dersom det ikke virket. Jeg kom fram til utgangspunktet for cachejakt og fikk parkert. Der var det heldigvis god plass. Jeg ringte kollega igjen. Mer rot!

Vel, man lar jo ikke slikt komme i veien for en cache som man har kjørt flere mil for å finne, -i allfall ikke når man faktisk har fri og ikke vakt. Men det ble jo litt stress da. Og cachen var av det uregjerlige slaget som nektet å la seg finne, selv om jeg omtrent må ha stått og hoppet på den i følge GPS’n. Jeg lette og lette og samvittigheta ble gråere og gråere.

Det endte med uforrettet sak og retur til jobb.

Nødmelding kom da jeg var et par mil unna: “Du må komme. Nå!!!”

Jada masa…

Jeg kom, så og sukket tungt. Problem ble løst ved noen få knappetrykk og alt fungerte flott.

Bra det ordnet seg, men skikkelig irriterende at telefondirektiv ikke fungerte, for jeg gjorde ikke noe annet enn det jeg hadde forklart at kollega måtte gjøre. Jaja, får i det minste påskudd til en ny utflukt senere, for den cachen skal jeg få logget. Basta!

Høy tomatfaktor

"Der himmel, hav og land møtes"

Japp, slik er tilstanden akkurat nå. Det merkes at vi har fått “fremskreden vår” og at sola tar mer og mer. Siden jeg ikke egentlig er noe utendørsmenneske så er ikke solfaktor noe jeg har klisset meg til med i tide og utide opp gjennom årene. (Lite bruk for det innendørs, nemlig.) Men nå må jeg. Selv jeg har innsett at vandring på stranda i mai, med sol og reflekser fra sjøen kan ta litt mer enn det som godt er for en blek nordboer.

Dermed bar det fram med faktor 15 før dagens strandtur.

Og brent er jeg ikke blitt, men tomatfaktoren er høy likevel. Å gå i sand er litt tungt så man blir jo varm i toppen må vite. Og når det så er motvind fra alle kanter i tillegg så blir jo ansiktsfargen deretter. Rød! Veldig rød! Det hjelper heller ikke at jeg er av dem som aldri blir skikkelig brun. Jeg tåler sol ganske bra uten å bli brent, men min variant av “solbrun” er nærmest “solrød”. Det er mye rødt i det brune for å si det slik. Selv etter at brunfargen har satt seg så er det sånn.

Jeg kan dermed slå fast at jeg såvisst har fått farge etter dagens tur, bare så synd det er feil farge…

Cache 2

Der fant jeg cache 2!! Denne gangen fikset jeg det helt på egenhånd – uten hjelp. *stolt*

Det er litt moro det der. Selv om det  neppe blir hovedhobby så ser jeg for meg at jeg kan jakte opp noen når jeg er rundt om i landet og få notert ned. Fint incitament til å røre litt på seg. I dag var det imidlertid lett match. Dagens fangst lå veldig nær bilvei, så det ble ikke noe trim av det. Men den lå på et veldig naturskjønt sted da, så turen var ikke bortkastet. Men trøste og bære så mange smale krinkelkrokveier det er i denne landsdelen her. Angrer som fy på at jeg ikke hadde med fotoapparatet!

Uansett, det ble litt trim også. Før jeg dro på jakt så ble det strandtur – 48 minutters labbing i sand for  å være nøyaktig. (Tok med GPS på den turen også.) Turen gikk i veldig kjente omgivelser så det var slett ikke nødvendig for å finne fram, men lar av og til GPS’n ta tiden på aktiv spasering. Har jo begynt å ta med kaffe på tur nå og kafferasten blir liksom ikke veldig effektiv trimtid, selv om det er koselig med 10-15 minutters kaffepause i en lun krok mellom sanddynene. I dag var det ekstra fint for solen skinner fra (nesten) skyfri himmel og vinden holdt seg til og med på et moderat nivå.

Siste rest med trim kom i form av bilvasking. På vei hjem passerte jeg en “gjør det selv” vaskestasjon og hev meg inn. Måkene har nemlig funnet ut at bilen min egner seg som toalett og fugleskitt er jo skikkelig tøffe saker for lakken. Best å få det vekk så fort som mulig. Det ble forresten en smule krøll med betalingen for vasken. Jeg har “betalingskort” som kan brukes og det skal kunne gå å lade fra et vanlig bankkort, men i dag var det altså dønn umulig å få det til å virke. Siden jeg sjelden har mynt så ville jeg imidlertid ha kortet “ladet” og til slutt lyktes jeg. Automaten aksepterte nemlig kredittkort selv om den ikke ville snakke med det vanlige bankkortet. Merkelige greier. Jeg vet jo jeg har penger på konto, så det var bare korttypen den protesterte på. Når sluttet automater å akseptere BankAxept, liksom?

Årets første bad

I fjor fikk jeg en utfordring: “Blir du med og tar årets første utendørsbad før 1. mai?”

Det ble jeg ikke. På den tid gikk jeg og ventet på en operasjon og følte meg generelt småtufs, selv om jeg på ingen måte var alvorlig syk. Utfordringen ble ikke mottatt. Men den har ligget og gnagd i bakhodet siden. Litt! Jeg er ikke konkurransemenneske for 5 øre, men når det gjelder å konkurrere litegrann med meg selv så er jeg mer frampå.

Jeg begynte å trene og premien var å gå i badeland etterpå. Badeland har kaldtvannskulp ved badstua… Jeg måtte jo prøve for  å se hvor langt viljen holdt. Den holdt helt ned. Sjøvann pr. 30 april kan da ikke være kaldere enn en kuldekulp som holder 3 grader, kan det vel? Bestemmelsen fikk bedre og bedre tak – det skal bades før 1. mai. “Bading” betyr i denne sammenheng at jeg skal nedi til halsen og i det minste ta noen svømmetak.

Stranden ble valgt med omhu. Passe brådypt så man slipper å vasse flere titalls meter før det blir dypt nok til å dukke nedi. Noen steiner å legge klærne på, og attpåtil litt i le for vinden (i dag i det minste). Påkledning ble valgt med like stor omhu. Bikini som jeg nesten ellers aldri bruker. (Det er lettere å vri seg ut av våt bikini enn hel badedrakt, i allfall hvis man skal  holde anstendigheten noenlunde intakt. ) Deretter T-skjorte i ull og mikrofleecegenser utapå der igjen. -aller ytterst en overtrekksdress som er lett å kle på og av og som ikke sanden fester seg for godt i. Jeg var klar for dyst.

Avkledningsseanse på strand vakte trolig en viss munterhet. Det er ikke tett “befolket” der, men akkurat i det jeg satte fra meg posen med håndkle og tørr truse (!) så kom en bil opp til en  hytte et stykke unna. De kunne knapt unngå å se badeseansen… Samme det. Har man bestemt seg, så har man bestemt seg! Skoa gikk først, deretter fulgte lagene med varmt tøy fortløpende til jeg sto der i noget utdatert bikini og veldig vinterblek kropp. Det var bare å marsjere uti.

Det var kaldt, men ikke så  kaldt som jeg hadde fryktet på forhånd. Jeg vasset ut til vannet sto litt over kneet, så var det bare å plaske nedi. Svømmetakene ble tatt uten å skrubbe knær i bunnen. Opp igjen og inn i håndkle. Overkropp tørkes først, med bikiniBH og alt. Ullskjorta ble trukket over før jeg fjernet bikinitopp. Decent! Riktig anstendig. Mikrofleecen kom kjapt på. Bikinitruse og høyhalset fleece er merkelig kombinasjon, men i allfall matchet fargene noenlunde. Alltids noe!

Bytte underdel var verre, men med håndkle svøpt som sarong klarte jeg det kunststykket også uten å bli beskyldt for “blotting på offentlig sted”. Tilskuerne fikk heller tåle et glimt av ren & pen dameunderbukse i det jeg halte på meg overtrekksbuksa. Da ble det for vrient å manøvrere “håndklesarongen”. Skoa fulle av sand, og kalde tær! Men meget fornøyd “førtis”. Badet gjennomført. Utfordring tatt og det er deilig å konstatere at man ikke er blitt for gammel og satt til å leke og være litt gal. (Dessuten var det innmari godt med varm dusj da jeg kom hjem og med god middag innabords og kosedress på, så tror jeg det blir en utmerket kveld.)

Badesesongen er herved åpnet .

1. cache funnet

Endelig! 1. geocache klokket inn. Turkamerat ville ta en tur i området der en cache ligger gjemt og insisterte på at vi skulle se etter den til tross for at jeg hadde lett “sååååå godt” ved første forsøk og ikke funnet den. Jøss ja, jeg hadde virkelig lett godt trodde jeg, men han fant den altså etter ca. 2,3 minutters søk. Hvor irriterende er vel ikke det?

På den annen side så er det jo gøy å ha fått logget inn en som “funnet” så jeg kan igrunnen ikke furte så altfor mye heller…Før eller senere klarer jeg vel finne en på egen hånd også? I allfall håper jeg det. Det ekstra pinlige er at jeg må omtrent ha stått og tråkket på den i mange minutter sist jeg var på leting. Det sier meg litt om min egen evne til å finne ting.

Utsikt over havet

Etter at cache var funnet så fortsatte vi på jakt – det neste målet var en “turorienteringstrimkasse” (hva heter de egentlig?) litt lenger inn i landskapet. Oppstigningen var ikke lang, men til gjengjeld er det nokså bratt her og der så mine ikke så altfor gode knær fikk slite litt. Men det gjør jo godt når man sitter på toppen og kaffe og Kvikk Lunch er et faktum.

Bomtur

Jeg må være verdens dårligste geocacher noensinne. Jeg finner jo ingenting. Nå må jeg ærlig innrømme at jeg bare har lett etter to cacher også da, -den siste i dag, men likevel…

Siden min søndagsturkamerat er bortreist i dag så fikk jeg fint klare meg selv og bestemte meg for å hale fram GPS’n og gjøre et forsøk på å finne en cache som jeg har plukket ut som en av de mer lettfinnelige i området. Hah, det trodde jeg nok bare fordi jeg har vært i området før.

Bomtur, del 1, var da jeg ikke klarte å finne avkjørselen der jeg skulle ta av *flirer beskjemmet*. Jeg måtte rett og slett fram med den lille håndholdte for å finne såpass. Det er ikke rent lite pinlig siden det bare er noen få uker siden jeg var på de kanter sist. Nåvel, jeg klarte det og siden jeg vet av erfaring at det er mye smale veier i området så bestemte jeg meg for like godt å parkere ved fortet.

Nordberg fort - hovedbygning

Der er bra med parkeringsplass, og så vidt jeg vet stengt på denne årstiden. (Da jeg kom tilbake viste det seg at det faktisk var åpent, jeg så i allfall folk på vei dit og folk inne i “resepsjonen”. Nåja, jeg parkerte bilen og la i vei med den lille håndholdte.

Bomtur, del 2 var selve letingen: Det var ikke spesielt langt å gå, og jeg fant rimelig greit området der cachen skulle være gjemt. Så langt var alt vel. Jeg sjekket GPS, jeg sjekket terreng, jeg sjekket hintet som var oppgitt  - jeg sjekket stort sett alt uten å finne en eneste liten ting. Jeg til og med mener jeg så hvor den burde vært, men akk… Etter en halvtimes jakt gav jeg opp med uforrettet sak.

Det er da fryktelig irriterende?

Men OK, jeg hadde en fin tur, fikk tatt flere fine bilder innover langs veiene og ikke minst fant jeg en rimelig ren pytt i en veigrøft så jeg fikk skylt saltet etter flere strandturer vekk fra turstøvlene. Sistnevnte fortjener nå rengjøring, tørk og en runde smøring tror jeg.